|
15.12.2019
/ 09.02.2020 To
levende og to døde. En
julefortelling om Ullevålseter, Fagervann og den tredje sti. Opprinnelig
skrevet for mitt idrettslag Brosteinskameratene
med kopi til den oppstandne. Det
er torsdag morgen 12. desember 2019, og jeg stirrer på dødsannonsen for
Reidar Otto Ullevålseter. Jeg
kom i snakk med ham i fjor. Jeg ville høre om han kunne stille opp
sykkelstativer på setra for å bli kvitt all den uryddige slengingen av sykler
på den vakre gressvollen og blant møbler på tunet. I mai i år hadde vi ny
kontakt. Ullevålseter kunne fortelle at stativer hadde overvintret ved det
røde huset ved Sognsvannkiosken og at de ikke kom seg videre. Jeg stakk innom
huset og pushet. Neste gang jeg ankom setra, var henslengte sykler nesten en
saga blott. Ullevålseter og jeg tok en hyggelig prat om kommunal
sendrektighet. Det
er bare noen få uker siden jeg sist snakket med ham. Nå er han død. Natt
til lørdag faller regnet i byen som snø på Kringsjå. Utpå formiddagen tar jeg
nye felleski på skulderen og rusler ned til Sognsvann. Issålen i lysløypa er
intakt, og oppå ligger 2-3 cm våt styresnø. Det er bare å spenne på, og
fellene viser seg fra sin beste side. På nordsida av vannet, der bakkene
begynner, øker snømengden. Etter et par hundre meter er forholdene glimrende. På
Ullevålseter står en ung gutt bak disken. ‘Kondolerer’, sier jeg. Han ser
uforstående på meg. ‘Reidar
er jo død’, sier jeg. ‘Å,
det visste jeg ikke.’ ‘Er
noen fra slekta til stede?’ ‘Jeg
skal se.’ Han går inn i et bakrom. Det
går et halvt minutt. Så kommer Ullevålseter ut. Jeg
har sett det på film, men aldri selv opplevd det. En person du tror er død og
har sørget litt over, står der lys levende. Veldig rar følelse. Annonsen
må ha gjeldt en fetter eller noe sånt. Jeg smiler glad og forklarer min
forbløffelse. ‘Det
var nok faren min’, sier han. ‘Men
heter ikke du Reidar?’ ‘Jo,
jeg heter det samme som far, men jeg pleier å bli kalt Otto. Hvis du hadde
lest annonsen bedre, ville du ha sett at fødselsåret var 1933. Så gammel jeg
ikke.’ Jeg
synes det er så forunderlig og hyggelig å se ham at jeg bare så vidt kommer
på å kondolere. Vi
snakker litt om Ullevålseterhistorien. Farfaren het Pettersen. Faren fikk
etternavn etter setra. ‘Du kan lese mer om dette på nettet. Det er en som
heter Helge Haakenstad som har skrevet en sak for Sogn kultur- og
historielag. Det som står der, er stort sett riktig.’ https://sognhistorielag.no/for-og-na/reidar-otto-og-gerd-pa-ullevalseter/
‘Helge
Haakenstad’, sier jeg. ‘Er det han fra Maridalen som har skrevet diverse dikt
om Nordmarka?’ Ullevålseter
nikker. ‘Han har skrevet mye. Mest lokalhistorie, men også sanger og dikt.
Han er fra Skar, men bor nå på Ammerud.’ Haakenstads
navn og dikt ble kjent for meg for en stund siden. Mitt vesle idrettslag - Brosteinskameratene
– hadde mistet medlemmet Jan Jakob Tønseth, som var romanforfatter og lyriker
og bl.a. har skrevet flere hyldningsdikt til Fagervann, som ligger høyt oppe på
vestsida av Maridalen. Et annet klubbmedlem – Ivar Sekne – foreslo at vi
skulle sett opp en plakat med et av Jan Jakobs dikt ved vannets bredd. I
denne forbindelse søkte jeg på nettet etter lyrikk fra Marka og kom over
Haakenstad. Jeg
forteller Ullevålseter om klubben og Jan Jakob og plakatidéen. Men jeg må
også innrømme at kommunen har sagt nei, og at signalene fra Løvenskiold
heller ikke er lovende. Ullevålseter
er ikke overrasket. ‘De får så mange henvendelser og kan ikke la folk sette
opp alt mulig.’ Han gjør en liten pause. ‘Men det finnes jo et par hytter
der.’ ‘Javel?’ ‘Ja,
i sydøstenden. Det er en som heter Sjur Helseth som eier dem. Tidligere
assisterende riksantikvar. Kona heter Ingrid Janson eller noe sånt og er
arkitekt. De bor på Grünerløkka.’ Jeg
drar fram mobilen og noterer mens han snakker. ‘Det
hører jo ut som at de kunne ha sans for kultur og estetikk’, sier jeg. Ullevålseter
smiler skjevt. ‘Det ble en del klager da de bygget om den ene hytta i
funkisstil.’
Jeg
takker for praten og hjelpa og tar min kaffe og vaffel. Siden sørger fellene
for at farten i bakkene hjemover ikke blir for stor. Ut
på kvelden finner jeg Helseth på Gule sider og ringer. Jeg forklarer saken og
motbakkene søknaden møter. Han er helt med når jeg nevner Jan Jakob og kjenner
til og med hans Fagervanndikt. Jeg spør om han eier grunnen omkring hyttene.
Det gjør han. Om han og kona kunne tenke seg å tillate oppsetting av et
skilt, f.eks. ut mot stien som kommer opp fra Maridalen skole? Det må han
tenke litt på. ‘Ja,
det må jo gjøres sånn at det ikke fører til forstyrrende oppstimling av folk
rett ved hyttene deres’, sier jeg ‘Ja,
det er akkurat det’, sier han. ‘Det kunne kanskje være aktuelt ute på odden.
Men jeg vil gjerne avvente at dere får svar fra Løvenskiold. Dessuten må det
vel søkes til Fylkesmannen om dispensasjon fra Markaloven.’ Den
så jeg ikke komme. ‘Oslo kommune trakk ikke inn det argumentet’, sier jeg. ‘Nei,
jeg tror ikke de har greie på loven’, sier han med smil i stemmen. Jeg
antyder at det kanskje er litt unødvendig å blande inn Fylkesmannen. Det er
jo ikke verre enn at et skilt kan tas ned hvis noen mot formodning skulle dukke
opp med loven i hånd. Helseth sier ikke noe til det. ‘Men
greit med Løvenskiold’, sier jeg. ‘I mellomtida kan jeg sende deg søknaden og
diktet til orientering.’ ‘Gjør
det.’ Han gir meg epostadressen sin. ‘Det er jo en hyggelig idé’, sier han
før vi legger på. Jeg
sender eposten litt seinere og skriver at hvis det er odden litt nord for
midten av østbredden han mente, er det helt flott for oss. Allerede
samme kveld kommer det svar. De liker idéen og vil gjerne møtes til en
befaring. Her går det unna. Løvenskiold
svarer aldri. Vi avtaler med Helseth
at han skal si fra neste gang han og kona er på hytta. Det skjer i
begynnelsen av februar. Idéhaver Ivar Sekne og jeg rusler til fots opp
skiløypa fra Maridalen skole en lørdag formiddag. Vi går litt feil i tett
tåke og uten mobildekning, men finner omsider hytta med Helseth’ene. De tar
oss med ned til en lysning ved vannet som brukes mye til telting og som
krysses av den blåmerkede stien fra Maridalen skole. ‘Her kan skiltet stå på
en stolpe bolta til fjell,’ sier Helseth og peker, se bildene. ‘Hvis dere
skaffer en metallstolpe, har jeg utstyr til å borre.’ Lutter
smil og velvilje. Klubbens prosjektkomité går videre med det praktiske.
Avdukingsseremoni kan håpes på i juni. Takk
for det avgjørende tipset, Otto! Vennlig
hilsen Erik
Nord Leder
for I.L. Brosteinskameratene (av 1980) Tillegg
8. mars 2025: Avdukingen gikk av stabelen som planlagt, men under fersk pandemi
med stor avstand mellom deltakerne. Siden
har brosteiner møttes der hvert år omkring høstjevndøgn. |
