For diverse annen informasjon og underholdning, gå til nettstedets forside

Brosteinskameratenes særegne løpskonsepter – pluss sleggball

I.L. Brosteinskameratene ble stiftet 16. juni 1980 for å gi en gjeng løpsinteresserte mulighet til å være med i Holmenkollstafetten i en tid da deltakelse krevde medlemskap i Friidrettsforbundet. Vi har løpt hvert år siden, inklusive to ganger alene under pandemien.

Vi har i tillegg til stafettdeltakelse tre interne årvisse konkurranser i lekens ånd: Innfallsløpet, Snu-i-tide-løpet og Minneløpet.

De to førstnevnte er utviklet av klubben selv og kan være av interesse for andre som ønsker spenning og moro for løpere i alle aldre med eller uten form og ikke bare kåringer av de beste. Ikke minst barn og unge kan ha glede av disse løpene.

Den tredje løpskonkurransen – Minneløpet - er for nostalgiske dyrkere av gamle løperhelter og byr på mye moro, men er nok helst for folk i brukbar form som liker å plage seg selv litt ekstra.

Innfallsløpet er en del av det årlige klubbmesterskapet, der en teknisk øvelse alltid inngår i en duathlon med 200 meter som den andre øvelsen (Bassen Bunæs æresløp). Den sære tekniske øvelsen ‘sleggball’ er omtalt helt nederst på siden.

Innfallsløpet

Innfallsløpet stiller folk med ulik løpsstyrke på likefot. Det innbyr til spurtoppgjør for alle, der de svake har like gode sjanser som de sterke.

Løpet arrangeres på bane. Hos oss går det på Bislett over en engelsk mil, dvs 1609 meter. Andre distanser er fullt mulig. Her forklarer jeg for enkelhets skyld for tilfellet 1500 meter.

Løpet forutsetter at man noenlunde kjenner styrken til de ulike deltakerne. Den antatt beste 1500-meterløperen starter ved 1500-meters streken (utgangen av første sving) og løper tre og trekvart runde. Vedkommende skal holde så høy fart som han/hun klarer. De andre deltakerne faller inn etter hvert på steder som er beregnet slik at de akkurat skal klare å holde farten til starteren inn til mål. Dermed kan det bli spurtoppgjør for alle.

F.eks. faller den antatt nest beste løperen inn bak starteren når denne har løpt 200 meter – og får dermed 1300 meter å løpe - mens den dårligste faller inn når starteren passerer for siste gang og får bare 400 meter å løpe.

Utfordringen er å bedømme deltakernes styrke noenlunde riktig, slik at det blir ‘rettferdig’ distansetildeling og plassering rundt banen. Det gjelder da å kjenne løpernes styrke både på 1500 meter og på kortere distanser (folk kan jo ha ulik ‘styrkeprofil’).

I mangel av presis kunnskap kan man foreta en rent skjønnsmessig distansetildeling. Vet man imidlertid omtrentlig hva deltakerne kan løpe 1500 meter og 400 meter på, kan man bruke følgende oppskrift:

1. Lag et diagram (koordinatsystem) der distanse i meter måles på x-aksen og fart i sekunder per 100 meter måles på y-aksen.

2. Beregn marsjfarten til starteren ut fra forventet sluttid. F.eks. innebærer 4,45 i sluttid en fart på 19 sek/100m.

3. Trekk en vannrett linje i diagrammet ved antatt fart, altså f.eks. ved y = 19. Dette er referanselinjen.

4. Anslå for hver enkelt av de øvrige deltakerne tidene vedkommende klarer på hhv 400 meter og 1500 meter. Avsett de to tilhørende hastighetene i diagrammet. F.eks. skal en løper som kan løpe 400 meter på ca 64 sekunder, ha et punkt i diagrammet med verdiene x = 400 og y = 16 (sek/100m). Om vedkommende antas å kunne løpe 1500 på omtrent 5 minutter, registreres et punkt nummer to med verdiene x = 1500 og y = 20.

5. Trekk en rett linje mellom de to punktene. Denne angir (litt forenklet) hvordan antall sekunder per 100 meter øker med økende distanse for vedkommende løper. Kall den personlinjen.

6. Skjæringspunktet mellom personlinjen og referanselinjen viser distansen som vedkommende løper forventes å kunne holde farten til starteren på. Dette er distansen vedkommende skal løpe, og innfallspunktet følger av dette.

I Brosteinskameratene har vi informasjon fra en konkurranse vi har hvert år der vi i løpet av en uke løper alt fra 100 meter til 10.000 meter (konsept nr 3 nedenfor). Diagrammet nedenfor er fra første gang vi hadde innfallsløp (i 1991).

Et mulig problem i innfallsløpet er at den som starter først, velger å ta det litt med ro, slik at han/hun har overskudd av krefter på slutten og lett tar spurten. Hvis arrangøren ikke stoler på kraften i en moralsk appell om full innsats fra start, er det mulig å gardere seg på minst to måter.

Den ene er å beregne hva startpersonen løper de første 200 meterne på hvis han/hun løper på sin antatte mulige tid i jevn fart. Passeringstid etter 200 meter registreres. Passerer vedkommende mer enn to sekunder etter skjema, flyttes han/hun ned tre plasser på resultatlista til slutt (dvs med sikkerhet utenfor pallen).

En annen mulighet for gardering er å ha en hare som holder den beregnede farten (jfr foregående avsnitt) på de første 200 meterne. Hvis avstanden til startpersonen er mer enn 5 meter etter 200 meter, flyttes han/hun ned på resultatlista til slutt slik som ovenfor.

Av disse to mulighetene er etter min mening den førstnevnte den beste. En hare kan ta feil. Ved løsning nummer én kan startpersonen sjekke passeringstida si etter 100 meter og får selv ansvaret for å være ved 200 meter til riktig tid. Måling av passeringstid er også mer nøyaktig enn måling av avstand mellom to løpere.

Snu-i-tide-løpet

I Brosteinskameratene skjer dette i midten av juni. Vi starter i samlet flokk ved Sognsvanns sørende, hvor vi etter løpet også tar et bad, en matbit og en kald en.

Vi løper først en liten runde mellom vannet og Løkka gård, tar deretter oppover Måneskinnsløypa, snur et stykke oppe i bakken og løper akkurat motsatt vei tilbake.

Man må være tilbake innen et kvarter. De som overskrider kvarteret – og her teller hvert sekund! - diskes. Blant de som holder seg innafor tidsgrensa, vinner den som snudde lengst oppe i bakken.

Det spiller altså ingen rolle hvor mye under 15 minutter man klarer. Det er vendepunktene i bakken som er avgjørende for rekkefølgen på resultatlista. Vendepunktene markeres ved at løperne utstyres med hver sin nummererte trebrikke eller pinne, som de legger fra seg i veikanten der de snur, og som en funksjonær plassert høyt oppe i bakken tar med seg på vei ned og noterer rekkefølgen på.

Løperne kan ha klokke på seg. Løpet arrangeres derfor i bakke. Det skal være lettere å løpe den ene veien enn den andre og følgelig ikke være helt enkelt for løperne å beregne når de bør snu.

I konkurransen kan det oppstå interessante spill. Det kan f.eks. lønne seg å la en annen få noen meter og følge med på hvor han/hun snur og så løpe fram til akkurat det punktet og legge på en meter. Eller to løper sammen. Begge vet at om han/hun snur, vil den andre løpe en meter til og så snu. Begge nøler med å snu. Til slutt er det for seint. Ingen av dem rekker tidsgrensa. Det var det som skjedde første gang løpet ble arrangert. Vinneren – Terje Grimstad – hadde det mer i hodet enn i beina. 😊

Minneløpet

Idrettslaget Kjappfotkameratene hedret i 1970-årene gamle løperhelter ved å spenne opp hele lerretet av flatløp fra 100 til 10000 meter (dog ikke 3000 meter, som ikke er internasjonal mesterskapsdistanse) og konkurrere på plassiffersum over disse sju øvelsene i løpet av en uke, med 5000 og 400 på mandagen, 1500 og 800 på onsdagen og 10000, 200 og 100 på fredagen – hver dag med et kvarters pause mellom løpene.

For å synliggjøre ytterpunktene i denne galskapen, kalte Kjappfotkameratene det for Bob Hayes og Emil Zatopeks Minneløp. Hayes vant 100 meter i Tokyo-OL i 1964. Zatopek vant bl.a. OL-gull på 5.000, 10.000 og maraton i Helsinki i 1952.

Tidligere brosteinskamerat Jan Myhr bragte løpet med seg fra Kjappfotkameratene og inn i Brosteinskameratene. Vi har gjennomført det hvert år siden 1981 i siste uke av august.

Ettersom vi den gangen var tvekjønnet, byttet vi ut Bob Hayes med Wilma Rudolph, som lærte seg å gå først som tolvåring etter å ha hatt poliomyelitt og likevel fikk gull på 100, 200 og 4x100 i Roma-OL i 1960.

I 2006 droppet brosteinskameratene 200 meter av hensyn til alder og økende skaderisiko. Det skal selvsagt ikke eventuelle yngre etterfølgere gjøre.

Brosteinskameratene avslutter alltid Minneløpet med bankett fredagskvelden. Det lages resultatlister basert både på faktiske plasseringer og på plasseringer som følger av at alle tider justeres for løpernes alder slik at urettferdighet knyttet til aldersforskjeller fjernes. Videre er det skrevet og sunget en mengde sanger for banketten opp gjennom årene. SE DEM HER.

Sleggball

Ballen er av skumgummi, men lenka er farlig nok, så vi står på stor avstand fra kasteren. På banketten synger de overlevende denne: