Til åpningssiden: https://www.eriknord.no

Hva vi skal leve av?

(2010. Upublisert, men bygger på et kapittel i boka ‘Alt dette pratet om produktivitet’, Universitetsforlaget 1985.)

Næringsminister Trond Giske vil med ’Prosjekt 2020’ fremme bærekraftig næringsutvikling. Det er bra. Men hans ordbruk om prosjektet er påfallende. Giske vil finne hvor ’verdiskapningen’ vår kan ligge i framtida og hva vi da ’kan leve av’ (se for eksempel Aftenposten 16. mars). Disse uttrykkene synes han å reservere for business av ulike slag. At vi faktisk lever like mye av offentlige tjenester blir borte i hans retorikk. Giskes initiativ blir dermed en god anledning til å avlive en gammel myte.

Muligens har Giske uttrykt seg uheldig. Men man blir urolig, for hans nære partifelle Bjarne Håkon Hanssen gikk vitterlig av som helseminister med en erklæring om at ’nå skal jeg gå over i verdiskapning’.

For 25 år siden ga jeg ut boka ’Alt dette pratet om produktivitet’. Der siterte jeg bl.a. adm.dir. Knut Lofstad i Norges Industriforbund: ’Hvis vi hadde sørget for en fornuftig kostnadsutvikling, ville flere ha deltatt i verdiskapningen og færre arbeidet i det offentlige.’ Carl I. Hagen kunne ikke ha sagt det bedre.

Det er noe rart ved situasjonen. Alle skjønner at nye dubbedingser ikke øker nordmenns livskvalitet mer enn det å øke kvalitet i barnehager og på sykehjem. Likevel presenteres all forretningsvirksomhet som verdiskapende, mens offentlige tjenester gis annenrangs status.

I boka fra 1985 ble jeg stående ved følgende forklaring: Mange tror at det er de ’produktive’ eller ’verdiskapende’ næringer som pengene kommer fra. Typisk er følgende sitat fra en avisdebattant (Garup Meidell) den gangen: ’Vi har de selvfinansierende arbeidsplasser, som sikrer sin egen avlønning gjennom produksjon og salg, og arbeidsplasser som avlønnes gjennom offentlige skatteinntekter. De førstnevnte er en betingelse for vårt lands utvikling overhodet, mens sistnevnte er uproduktive og følgelig utelukkende koster.’

Sosialøkonomer vil smile av dette. At det ikke oppstår en pengeinntekt ved levering av en offentlig tjeneste er uvesentlig for vurdering av om det skjer verdiskapning. I både privat og offentlig sektor skapes reelle verdier. Det er summen av disse vi lever av, ikke av penger.

Forvirring oppstår antakelig fordi man gjennom beskatning overfører en del av inntektene i privat sektor til offentlig ansatte i form av lønn, slik at disse kan kjøpe forbruksgoder på linje med de privatansatte. Det ser dermed ut som om de privatansatte betaler de offentlig ansatte. Men de offentlig ansatte leverer også verdier til de privatansatte. Det er bare det at de ikke tar seg betalt direkte. De to sektorene har en arbeidsdeling og et likeverdig bytte av verdier.

Det er uheldig at folk forvirres av pengestrømmer. Midt i all vår velstand har vi tidsknapphet i barnefamilier, ensomme eldre, arbeidsmiljøproblemer og helseproblemer. Vi konsentrerer bosetting mer enn mange liker, innlater oss på belastende omstillinger og slipper ut for mye klimagasser. Vår handlekraft i forhold til problemene begrenses av våre høye mål for privat inntekt. Mange mener følgelig at vi som samfunn ikke bør fortsette å satse så sterkt på vekst i næringsvirksomhet som har privat forbruksøkning som siktemål. John Kenneth Galbraith sa det i USA allerede i 1958 med boka ’Overflodssamfunnet’. I 1972 var vi selv blitt så rike at Erik Dammann opprettet ’Fremtiden i våre hender’. Nå er klimaendringene her, og alvoret siger inn hos langt flere.

Men da er det nok av de som sier: Rør ikke næringsvirksomheten! Den er tross alt vår verdiskapende sektor! Det er jo den vi lever av! Det er jo der pengene til alle våre sosiale goder kommer fra!

Det er uheldig hvis slike tanker får næring av Hanssens og Giskes ordbruk. I et større prosjekt enn ’Business 2020’ bør politikere ta høyde for at vi i prinsippet kan leve helt utmerket av å ha høyere kvalitet i bomiljøer, barnehager, skole, pleie og omsorg hvis vi betaler med sjeldnere oppussinger av badet. Mange mener at det ville bli vel så stor verdiskapning av det. Mindre klimagass ville det utvilsomt gi.

Spørsmålet er: Hva vil vi?