Konservativ forvirring om verdiskaping

Erik Nord, professor emeritus i helseøkonomi

‘Hvis flere hadde deltatt i verdiskapingen og færre arbeidet i det offentlige, ville problemene for landet ha vært mindre.’ Sitat adm.dir. Knut Lofstad i Norges Industriforbund i Aftenposten 28.12.1982.

En motejakkeprodusent og en fornyer av 10 år gamle baderom driver altså med verdiskaping, mens en lærer, sykepleier og brøytebilsjåfør ikke gjør det. Det er åpenbart tøv. Men mer enn femti år seinere ser man stadig at framstående personer på høyresiden i politikken uttrykker seg i ordelag som likner Lofstads. Forskjellen er at det ofte skjer med tale ut av begge munnviker.

Et godt eksempel er en perspektivartikkel om norsk økonomi av Kristin Clemet i Aftenposten 12. januar. Som økonom vet hun selvsagt at ‘det foregår verdiskaping i offentlig sektor’. Men hun bekymrer seg for pengebruken, og det er da ordvalget blir påfallende. Det er visstnok en fare for at ‘vi som samfunn blir mindre opptatt av verdiskaping, privat næringsliv, innovasjon og produktive incentiver’, og norske politikere mistenkes for ofte å være ‘mer opptatt av å bruke penger enn av å legge til rette for at det kan skapes flere verdier’. Lofstad vaker i horisonten.

Oppstillingen av pengebruk og verdiskaping som alternativer til hverandre er falsk. Borgere bruker en del av sine inntekter på verdier – dvs varer og tjenester - som bedrifter skaper. En annen del av inntektene bruker de på verdier som offentlig ansatte skaper (i all hovedsak tjenester). Betalingsmåten er henholdsvis direkte for ytelse og indirekte i form av skatt. I begge tilfeller er pengebruk og verdiskaping to sider av samme sak.

Men betegnelsen ‘å bruke’ lyder mindre aktverdig enn ‘å skape’. Derfor blir det unfair når pengebruk i offentlig sektor stilles opp mot behov for verdiskaping i privat sektor. Det er også et skjult verdivalg. Man kan like gjerne stille opp forbrukernes voldsomme pengebruk i privat sektor mot behov for bedring av tjenester i offentlig sektor og – bl.a. med julen i friskt minne - kritisere førstnevnte. Men det faller aldri ledere på høyresiden inn.

En diskusjon om pengebruk i offentlig versus privat sektor i årene framover må starte med å sammenlikne de verdiene som skapes. Hvor mye tror man kvalitetsheving av en del offentlige tjenester vil bidra til å øke livskvalitet hos nordmenn sammenliknet med økninger av privat disponibel inntekt og privat forbruk? Man må med andre ord først avklare hva slags samfunnskake man egentlig ønsker seg. Så kan man diskutere hva man ut fra praktiske hensyn – herunder motvilje mot beskatning - må nøye seg med å sikte mot.

Mitt eget syn er at det aller meste av det helse- og omsorgsarbeidere, lærere, dommere, politifolk, soldater, renholdsarbeidere og brøytebilsjåfører leverer, er langt viktigere og mer verdifullt enn mye av de siste 50 års voldsomme volumøkninger, standardhevinger, modellutskiftinger, moteendringer og duppedittifiseringer i det private forbruket (for ikke å snakke om alt som skal komme). Det er samtidig store uløste oppgaver bl.a. innenfor eldreomsorg, skole, politivirksomhet og forsvar. Det finnes etter mitt syn ikke tilsvarende udekkede private behov hos gjennomsnittsnordmannen. Ønsker, ja - folk fristes jo, men ikke behov.

Min erfaring er at de færreste som vokste opp i 1960 og 1970 årene - i et samfunn uten mye av det private forbruket vi har i dag – egentlig er uenige i det ovenstående. Det får bare ingen politiske konsekvenser. For i det daglige er borgernes ønsker om standardhevinger, næret av løpende innovasjoner og markedsføring, et overskyggende faktum. Partier som søker makt, kan vanskelig se bort fra det.

Kombinasjonen privat overflod og uløste offentlige oppgaver ble påpekt som et paradoks av den amerikanske økonomiprofessoren John Kenneth Galbraith allerede i 1958 i boka ‘The Affluent Society’. Det har ingen enkel løsning, for verdiskaping som krever økt skatt, møter mye motstand. Men problemet må erkjennes, ikke forbigås i stillhet.

Mange på høyresiden er opptatt av effektivisering av offentlig virksomhet som alternativ til å pøse inn mer ressurser og at strategisk satsing i privat sektor kan bidra til effektivisering av offentlig verdiskaping. Begge deler er viktige. Men verdikonservative bør våge å også ta den dypere verdidebatten og veie sine ord om verdiskaping og hva vi som skattebetalere ‘har råd til’, mer nøye.