SEINESTE GUTTER PÅ STADION 1
Mel: Stilleste gutt på sovesal 1
(Om Brosteinskamerater i utforbakke,
skrevet for Emil Zatopeks og Wilma Rudolphs Minneløp i
1998.)
Husker du den gangen da vi starta Minneløpet,
dro Bob og Emil fram fra glemslens dal?
For å være med – ja det kan vi
vel nå røpe,
man måtte være splitter pine gal.
For ikke var det bare Bob og
Emil som vi mintes.
Nei, Lee og Roger, Herb og Wilma med.
% Og alt mens vi dem feira vi
fornuften vår beseira,
den ligger død på Bisselet et
sted. %
Husker du den gangen da vi unge
var og spreke,
da 100-meteren gikk på ned mot
12?
Da ingen av oss enda hadde lært
å ordentlig leke,
og vinne, det var
alle guttas mål?
Da åtte mann lå sammen
tett i femtenhundrefeltet,
og nerver foran spurten var i
spenn.
% Nå vet vi ikke lenger hvem
som drar og hvem som henger
for noen har en runde til
igjen. %
Husker du de store som støtt
gjorde rene borde,
som både kort og langt kom
først til mål?
Iens Ludvig og han Arne, det var ikke snaue kar’ne,
og ett år var han helt umulig,
Njål.
Ja, Trond han har på samme
måte gjordt oss helt til skamme:
Samla Bob og Emil i en kropp.
% Det kunne ikke vare, nå er de
største bare
skada eller har for lengst lagt
opp. %
Husker du den gangen da vi løp
på fire-tredve,
på tjueseks og kanskje på
tolv-ni?
På femtisju og søtten-førr og syvogtredve-tjue,
og åttehundre ned
imot to-ti?
Nå er det nye tider, vi spør
oss mens vi lider
om grunnen til de jævlig høye
tall.
% Men kan
vi undres over at det hurtig går nedover
med brosteiner som kommer i
fritt fall? %
Erik Nord