Til åpningssiden: https://www.eriknord.no Et rettferdig helsevesen Kronikk i Dagsavisen 23. februar 2016 I norske sykehus prioriteres pasienter etter
tilstandens alvorlighet, hvorvidt det finnes nyttig behandling og
behandlingens hastegrad. Hver enkelt hjelpes så godt som mulig. Urimelig dyre
tiltak søkes unngått, men det aksepteres at forholdet mellom nytte og
kostnader varierer fra pasient til pasient. Dette oppleves av de fleste som
rettferdig. Men helsevesenet må samtidig løpende ta stilling til
hvilke behandlingsmetoder det skal ta seg råd til overfor ulike
pasientgrupper. I de seinere årene har det særlig vært oppmerksomhet omkring nye,
dyre kreftlegemidler som gir forholdsvis kortvarige livsforlengelser. Presset
som de nye metodene skaper på offentlige budsjetter, medfører behov for
klarere grenser for hvor mye nye metoder skal kunne koste. En arbeidsgruppe
oppnevnt av Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) og ledet av professor Jon
Magnussen ved NTNU foreslo nylig at jo tidligere i livet en sykdom rammer, jo
flere år som må leves med den og jo flere leveår som tapes, desto høyere bør
betalingsvilligheten for en ny og bedre behandlingsmetode være. Dette er
sammenfallende med det som ble foreslått av det såkalte Norheimutvalget
(NOU 2014:12). Summen av livskvalitetstap over tid og antall tapte leveår
kalles ‘absolutt prognosetap’. Magnussengruppen
foreslår at betalingsvillighet graderes etter dette kriteriet. HOD forbereder
nå en stortingsmelding om prioritering. Folkehelseinstituttet har i innspill
til HOD tatt til orde for en opprydding i Magnussengruppens
begreper, anbefalt en mer nyansert bruk av prognosetap som prioriteringskriterium
og dessuten bedt politikerne om å overveie et helseøkonomisk paradigmeskifte. Det
følgende er min personlige utdyping av disse poengene. Magnussengruppen
framstiller absolutt prognosetap som en operasjonalisering av dagens
alvorlighetskriterium for prioritering.
Men gruppen blander begreper. En tilstands alvorlighet er bestemt av
symptomtrykk, funksjonstap og risiko for framtidig tap av liv og helse. Tilstandens
alvorlighet er i hovedsak uavhengig av alder. Om en 40-åring og en 70-åring
får leddgikt, angst eller tarmkreft, blir tilstanden ansett å være like
alvorlig for begge to. Absolutt
prognosetap påvirkes av tilstandens alvorlighet, men absolutt prognosetap er
også større jo tidligere i livet en sykdom inntreffer, og dermed
aldersavhengig. Absolutt prognosetap måler altså noe mer enn alvorlighet. I Folkehelseinstituttets
offisielle helsestatistikk er dette bredere begrepet veletablert og kalles ‘sykdomsbyrde’.
Dette er ikke bare et språklig poeng. Magnussengruppen foreslår i realiteten en substansiell endring
av kriteriene for beslutninger om nye metoder, med høyere prioritet til yngre
målgrupper som konsekvens. I fortsettelsen trengs en etisk diskusjon om hvor sterkt sykdomsbyrde over tid bør vektlegges i forhold
til tilstandens alvorlighet. Den diskusjonen blir meningsløs hvis man kaller
begge deler for alvorlighet. Dette bringer meg til mitt andre poeng. I spørsmålet
om vektlegging av sykdomsbyrde er det behov for en nyansering. Våre følelser
og moralske forestillinger er i høy grad bestemt av hva som er normalt. Unge
mennesker med begrenset gjenstående levetid er lengere fra å få normal
livslengde enn eldre mennesker med samme begrensede gjenstående levetid. Denne forskjellen mht
avvik fra det normale gir oss alle følelsesmessig og moralsk
grunn til å favorisere yngre målgrupper i forbindelse med metoder som
gir flere leveår. Med sykdommer som innebærer tap av livskvalitet, er
det annerledes. En syttiåring som rammes av smerte eller angst er (i
hovedsak) like langt fra normaltilstanden som en yngre person som rammes av
det samme. Vi har følgelig ikke den samme moralske grunnen til å forskjells-behandle
yngre og eldre i forbindelse med symptomdemping som vi har når det dreier seg
om å tilføre leveår. Vil man i spørsmål om betalingsvillighet for nye metoder
ta høyde for denne distinksjonen, trenger man noe mer nyansert enn sykdomsbyrde
som graderingskriterium. For dét begrepet er like følsomt for alder enten man har med
tap av livskvalitet eller leveår å gjøre. Mitt tredje og siste poeng gjelder et paradigme som
helseøkonomer har tatt for gitt i mange år, nemlig at betalingsvilligheten
for nye metoder bør være proporsjonal med størrelsen av de helsegevinstene
som oppnås. Legemiddelverket holder seg til dette paradigmet når det vurderer
søknader om opptak av nye legemidler i blåreseptordningen. Magnussengruppen gjør implisitt det samme med bare små
reservasjoner. Men ta for eksempel to grupper av 60-70-åringer med like
sterkt redusert forventet levetid. To nye legemidler vil kunne gi dem
henholdsvis 5 og 10 ekstra leveår. I begge tilfeller er dette det beste som
kan oppnås. Er det noen grunn til å
tro at den førstnevnte gruppen vil verdsette sitt legemiddel bare halvparten
så høyt som den sistnevnte gruppen vil verdsette sitt? Og vi andre, hvilken egeninteresse
skulle vi ha av å forskjellsbehandle dem? Samme spørsmål kan stilles om livskvalitetsforbedringer.
Ta to pasientgrupper med like sterke plager. To nye legemidler vil kunne gi
begge gruppene en vesentlig forbedring, men forbedringen vil være større for
den ene gruppen enn for den andre. Er det noen grunn til å tro at den
sistnevnte gruppen vil være noe mindre interessert enn den førstnevnte
gruppen i å få tilgang til sitt legemiddel? Og vi andre, hvilken egeninteresse
skulle vi ha av å forskjellsbehandle dem? Å gjøre det best mulige for hver enkelt innenfor
rimelighetens grenser kostnadsmessig var Lønning I-utvalgets
rettferdighetsprinsipp (foreslått i 1987) og er gjeldende etikk i klinisk
praksis i dag. Ettersom sykdommers behandlebarhet varierer, innebærer prinsippet
å ikke stille samme krav til kostnadseffektivitet på alle sykdoms- og
terapiområder. I forbindelse med den kommende stortingsmeldingen om
prioritering bør politikerne vurdere om ikke denne rettferdighetstenkningen i
noen grad også bør gjøres gjeldende når man bestemmer betalingsvillighet for
nye behandlingsmetoder. |