Til åpningssiden: https://www.eriknord.no

Behøver vi å øke produktiviteten?

Dagbladets kronikk 9/11 1979

Er økt produktivitet en forutsetning for å bevare konkurranseevnen overfor utlandet? Erik Nord drøfter dette spørsmålet i dagens kronikk.

Et av de viktigste emner i den økonomiske debatten i dag er blitt spørsmålet om produktiviteten i arbeidslivet. I Regjeringens langtidsprogram 1978-81 og i Revidert Nasjonalbudsjett for 1979 er behovet for sterk produktivitetsvekst meget kraftig understreket. Det samme er tilfelle i Liedutvalgets innstilling om strukturproblemer og vekstmuligheter i norsk industri. Jeg oppfatter dette ikke bare som et kortsiktig program fra regjeringens side for å løse landets akutte betalingsbalanseproblemer, men som uttrykk for en mer langsiktig holdning til produktivitetsvekst og teknologisk utvikling.

Det er alltid konkurranseevnen overfor utlandet som trekkes fram når vi blir fortalt at vi må gå inn for raskere produktivitetsvekst. Jeg har inntrykk av at dette for mange til å oppfatte det som en slags økonomisk lov at hvis vi ikke holder tritt med produktivitetsutviklingen i utlandet, må vi få arbeidsledighet og lavere levestandard. Dette er en misforståelse, og det er etter min mening en presserende politisk oppgave i dag å gjøre det klart for folk flest hvilken handlefrihet vi faktisk har på dette området.

Sannheten er svært enkel: Hvis vår produktivitet vokser langsommere enn utlandets, må også nordmenns samlede inntekter vokse langsommere enn inntektene i utlandet. Men konkurransedyktige kan vi fortsatt være. Så lenge vi makter å holde prisstigningen på samme nivå som den utenlandske , skjer det ingen forverring av vår samlede konkurranseevne. Under denne forutsetningen vil våre eksportbedrifter kunne legge på sine priser i samme takt som kostnadsstigningen hjemme og hjemmekonkurrerende næringer vil se at importørene må legge på sine priser like raskt som de selv må gjøre.

Hvorvidt vi klarer å unngå høyere prisstigning enn utlandet når vår produktivitetsvekst er lavere avhenger av den inntektspolitikken vi fører. Det er fullt mulig å holde prisstigningen nede ved å gi nominell lønnstillegg som ikke overstiger produktivitetsveksten med mer enn en viss prosent. Dersom lønnskampen fører til at det blir gitt høyere nominelle lønnstillegg enn dette, kan prisstigningen fremdeles holdes nede, for eksempel ved priskontroll. Da vil til gjengjeld eierinntektene (bedriftsoverskuddene) gå ned.

Om en bør velge den ene eller andre løsningen, er et spørsmål som det åpenbart vil være strid om. En inntektspolitikk som er i samsvar med langsom produktivitetsvekst må derfor være resultat av en politisk prosess (kamp) der ulike gruppers inntektskrav brynes mot hverandre. Men det er nordmenn alene som bestemmer utfallet av denne prosessen. Vi er ikke bundet til å følge produktivitetsutviklingen i utlandet.

Det er i denne forbindelse viktig å være klar over at det ikke er noen absolutt forutsetning for å bevare vår konkurranseevne og sysselsetting at vi unngår høyere prisstigning enn utlandet. Hvis vi har lav produktivitetsvekst og relativt høy prisstigning, kan vi opprettholde en balanse i utenrikshandelen ved å devaluere krona. For for eksempel norske eksportbedrifter vil dette innebære at deres inntekter målt i kroner vil stige like raskt som deres kostnader selv om deres inntekter i utenlandske valuta skulle stige langsommere. For importvarer vil det innebære at prisstigningen blir like stor som på hjemmeproduserte varer. Noe realøkonomisk tap for landet ligger det ikke i dette. Men det kan føre til visse komplikasjoner i form av bl.a. økt usikkerhet for importører og eksportører og kan lede til uheldig valutaspekulasjon. Primært bør man derfor antakelig ta konsekvensen av lavere produktivitetsvekst gjennom pris- og inntektspolitikken.

Er det vanskelig å godta det ovenstående? Tenk da på vår import fra såkalte lavkostland. Disse landene har verken mer avansert teknologi eller bedre arbeidskraft enn vi. Deres produktivitet er tvert imot gjennomgående lavere enn vår. Likevel leverer de en del varer til lavere pris enn vi kan gjøre. Det er fordi de har lavere lønninger og fordi de spesialiserer seg på områder hvor de ligger minst etter oss i produktivitet. Situasjonen vil bli den samme for oss om vår produktivitet vokser langsommere enn utlandets. Under forutsetning av at vi godtar langsommere inntektsvekst enn utlandet, vil vi fortsatt kunne konkurrere prismessig.

For å summere opp foreløpig: Den objektive virkningen av å velge langsommere produktivitetsvekst enn utlandet er ikke at vi taper konkurranseevnen og ikke at vi blir fattigere enn vi er i dag, men at vår materielle levestandard vil vokse langsommere enn utlandet. Det spørsmålet som burde stå i sentrum av debatten, er hva dette ville innebære for livskvaliteten i samfunnet. Vis vi tror at livskvaliteten ville bli høyere ved lavere produktivitetsvekst – ja da er i hvert fall ikke konkurransen fra utlandet noen avgjørende hindring for at vi velger et slikt alternativ. Hva tror vi så om sammenhengen mellom produktivitet og livskvalitet? Det er ikke her plass til å diskutere dette spørsmålet i sin fulle bredde. Men mitt inntrykk er at folk flest egentlig har sluttet å tro at økt velstand gir høyere livskvalitet (selv om de fortsatt krever høyere inntekter ved tariffoppgjør og lignende). Mye tyder på at Regjeringen egentlig har samme syn. I langtidsprogrammet 1978-81 er den tydelig bekymret over de sosiale kostnadene som følger med rask produktivitetsvekst.

Stadig frigjøring av arbeidskraft som det kan være vanskelig å finne alternativ sysselsetting for, hyppige omstillinger i arbeidslivet, press på arbeidsmiljøet, flytting, sentralisering av bosetting og press på energiressursene er kanskje de viktigste. Men Regjering ser ikke noen vei utenom disse kostnadene så lenge folk faktisk krever høyere inntekter og økt materiell velstand.

Denne konflikten mellom inntektskrav og miljøkrav skulle tilsi at man sterkt interesserte seg for årsakene til at folks inntektskrav stadig stiger. Det måtte fortone seg som manna fra himmelen, om man kunne gjøre noe med disse bakenforliggende årsakene, dempe inntektskravene og dermed øke handlefriheten når det gjelder å ta hensyn til miljøverdier. Det man i så fall må rette søkelyset mot, er trolig følgende: Vi lever i et samfunn hvor kjøpepresset er kolossalt. Ustanselig kommer det nye ting på markedet som på en eller annen måte representerer en forandring eller en teknisk forbedring i forhold til det vi har klar fra før. Vi blir konfrontert med disse nyhetene gjennom reklame, i forretninger og gjennom andres forbruk. Svært ofte er situasjonen den at vi overhodet ikke tenker å - og dermed heller ikke savner – de nye tingene før vi får se dem eller vite om dem. Men når de ligger der foran nesa på oss, blir det plutselig vanskeligere å si nei. Da er behovet skapt og så ender man opp med å kjøpe.

Fristelsen blir spesielt sterke p.g.a. sosial konkurranse og fordi det å kjøpe og forbruke er blitt en så viktig del av selve vår livsstil. Økt isolasjon mellom menneskene og økende knapphet på frie naturgoder i og i nærheten av bomiljøene gjør det dessuten stadig vanskeligere å bryte med det etablerte mønsteret. Mange har rett og slett ikke noe å sette i stedet.

Overraskende nok finner vi svært få konstruktive tanker om disse problemstillingene i offisielle dokumenter fra Regjeringen. Regjeringen er neppe særlig begeistret for forbruksideologien og kjøpepresset i samfunnet, men den betrakter dem tydeligvis som forholdsvis upåvirkelige i størrelser. Dette er etter min mening en fatal strategisk bommert i en situasjon hvor høyrebølgen skyller over oss og Regjeringen selv innrømmer at materialisme og egoisme er noe av årsaken.

Styring

La gå at forbruksideologi og kjøpepress ikke er noe som lar seg forandre over natten. Men jeg savner et forsøk på i hvert fall å tenke igjennom et helhetlig program rett mot de bakenforliggende vekstdrivende faktorene i samfunnet. Et slikt program ville måtte omfatte en rekke miljømessige tiltak som kan redusere folks behov for å fylle sin tilværelse med kjøpte ting. Det måtte omfatte opplæring og holdningspåvirkning i skoler og andre steder som kan frigjøre folk fra dagens forbruksmønster. Og det måtte omfatte et kraftig oppgjør med prinsippet om at næringslivet får stå fritt til å markedsføre nye produkter og dermed friste forbrukerne. Konkurransen fra utlandet hindrer oss ikke å gjennomføre noen av disse tiltakene. Og gjennom en kombinasjon av slike tiltak er det tenkelig at vi kan skaffe oss et pusterom som vil tillate oss å slå av på produktivitetskravene og i stedet realisere en rekke mål som virkelig har betydning for livskvaliteten.

Jeg innrømmer uten videre at en styring som beskrevet overfor politisk er langt mer krevende enn den forholdsvis forsiktige administrasjonen av samfunnet som vi i dag er vitne til. Man kan derfor forstå en regjering som henfaller til det siste. Men den gjør det for lett. Det virker som vanetenking når Regjeringen hevder at vi er nødt til å følge den økonomiske og teknologiske utvikling i verden omkring oss. Hva det konkret og i detalj ville innebære å bryte med denne utviklingen, blir ikke vurdert. Det bør vi ikke godta.