Minnestønn
Tekst: Erik Nord. Mel:
Julekveldsvisa
(Skrevet for
Brosteinskameratene til Emil Zatopeks og Wilma
Rudolphs minneløp ca 1996.)
Nå har vi prøvd oss sjølve
på Bislets rød tartan.
For Emil og hu Wilma vi løp som bare fan.
Nå sett vi oss og kvile og puste på ei stund
imens vi stille spør oss
hvorfor gjor' vi det i grunn?
Ja, noen hadde slanka seg,
og noen hadde trent,
og noen skulle sette pers –
slik var det iallfall ment.
Men ingen hadde unngått
å bli eldre med et år,
det merktes snart i leggene,
i brøstet og i lår.
Og til med småfete menn de løp i flere da'r.
Og alle vi som sitter her
vi veit godt hvem det var.
Flerfoldig hundre kilo
de tilsammen slepte på.
Da moroa var over femti att på Bislet lå.
Og selv om det var noen
som løp helt fenomenalt,
som Petter på de åtte
og Andreas sånn totalt,
så kommer vi'kke utenom i neste lille
vers
å minnes alle de som stadig
satte baklengs pers.
Ta Gunnar, for eksempel,
en gang ganske suveren,
han sleit nå for å løpe
femmer'n under tjueen,
og Jan M. sin tilbakegang
den tar visst aldri slutt:
historisk er hans femtenhundre
på drøyt seks minutt.
Slik fortsette vi kunne
for det var ikke få
som etter sine fjorårstider
lett nostalgisk så.
Men hvorfor skal vi dvele ved
at Ivar, Leif og Baard
nå langsomt, ubønnhørlig
inn i alderdommen går?
Nå har vi vaska kroppen
og pusta ut en stund,
og Minneløpet firognitti er et minne kun.
Vi sett oss tett med glassa
og skåler stille for
den tida som nå skiller oss
fra slitet neste år.
Men enda mer vi føler
når vi hever våre øl:
En gamlings stille glede
over gutten i seg sjøl.