Til åpningssiden: https://www.eriknord.no

Tvilsom verdi av høy levealder

(2017, ikke akseptert)

De fleste oppfatter det som ‘framskritt’ når den alminnelige levealderen i Norge øker. Kristin Halvorsen og Ole Johan Borge, henholdsvis leder og direktør i Bioteknologirådet, etterlyser i Aftenposten 17. april en debatt om denne oppfatningen under henvisning til problemer som oppstår når folk lever lenger. Selv mener jeg at gevinsten ved økt levealder i seg selv er overvurdert.

Mennesker er vanedyr. Det vanlige og normale er forventnings- og normdannende. Negative avvik fra det normale er frustrerende og skuffende. Vi kjenner dette godt fra forbrukersfæren. Nordmenn er ikke lykkeligere i 2017 enn i 1987 bare fordi velstanden er høyere. Men de som til enhver tid henger etter tidens normal, blir frustrert. Tilsvarende gjelder i spørsmålet om levealder.

Vi kan (litt enkelt) skille mellom død i en alder da en vanlig kropp er utslitt (‘normal død’) og død av sykdom lenge før kroppen er utslitt (‘prematur død’). I ethvert samfunn er prematur død mye vanskeligere å akseptere – og således langt mer tragisk – enn normal død. Å lykkes i å forebygge prematur død, er framskritt. At det også ofte gir livskvalitetsgevinster, er en bonus. Å ikke akseptere normal død, derimot, savner en klar begrunnelse.

Satt på spissen innebærer dette følgende: Anta at i et samfunn lever folk flest i ca 60 år og er stort sett friske underveis. Sammenlikne med et annet samfunn der folk flest lever i ca 100 år, også da stort sett som friske. Hvorfor skulle sistnevnte samfunn være å foretrekke? Mao: Hva er - i den store sammenhengen - vitsen med at folk flest lever til de er 100 i stedet for 60?

Hvis opplevelser av og innholdet i gode leveår ble samlet opp som en slags mental eller emosjonell formue som etterkommere fikk glede av, ville det selvsagt være bedre jo lenger levealderen var. Men det er jo ikke slik. Våre liv tar vi i hovedsak med oss i graven.

I norsk helsepolitikk er tenkning og programerklæringer om den alminnelige levealder av varierende rimelighet.

På den positive siden nevner jeg at når vitale organer som det er knapphet på, skal fordeles blant trengende, går 60-70-åringer foran 80-90-åringer. Videre er betalingsvilligheten for nye medisinske behandlingsmetoder i størrelsesorden 3-5 ganger så høy hvis metodene gjelder livstruende sykdommer som ofte forekommer blant yngre mennesker, enn hvis de gjelder livstruende tilstander som typisk melder seg i 80-90-års alderen.

På den problematiske siden nevner jeg at helsemyndighetene har satt seg som offisielt mål at Norge skal være blant de tre landene i verden som har høyest levealder. Hvorfor skal vi egentlig i all framtid på pallen i den konkurransen?

Videre nevner jeg myndighetenes arbeid med å kvantifisere byrden som ulike sykdommer innebærer for den norske befolkning. Man teller hvor mange som dør av ulike sykdommer og hvor mange som plages ved å måtte leve med ulike sykdommer. Hvert dødsfall vektes etter hvor mange leveår som tapes. I den forbindelse legger man til grunn en norm for levealder som klart overskrider nåværende forventet levealder i Norge. Som et resultat av den høye normen vil f.eks. det at to 85-åringer dør fordi hjertet ikke orker mer, telle like mye i sykdomsbyrdestatistikken som det at en 75-åring dør av tarmkreft eller at en person lever hele livet med betydelig smerte eller ubehag. Er vi komfortable med dette?

Private forbrukere er utsatt for et kontinuerlig kjøpepress fra et aldri hvilende og evig innovativt næringsliv. Helsevesenet opplever et liknende kjøpepress fra den medisinske industriens side. Forbrukerne har i mange tiår ikke maktet å demme opp, og resultatet er meningsløs privat overflod og en klode som sliter. Skal helsevesenet gjøre seg håp om å demme opp bedre enn det forbrukerne har maktet, må man begynne med å få folk med seg på at lengere liv for alle ikke har noen fornuftig hensikt.