Fri-vilje-paradokset

(9.1.2013, ikke akseptert av Aftenposten)

Bilderesultat for valgfrihet

Anders Behring Breivik aktualiserte spørsmålet om den frie vilje: Var hans handlinger helt determinert av arv og miljø – spesielt en vanskelig barndom – eller hadde han til syvende og sist ’fri vilje’ til å handle annerledes enn han gjorde.

Mange insisterer på det sistnevnte. Men det skjer bare i påstands form. ’Vi har alle en mulighet til å velge mellom å gjøre det gode eller det onde’, heter det – ikke bare fra Hvermansen, men fra skolerte filosofer (f.eks Einar Øverenget) og teologer (f.eks Espen Ottosen). De har så vidt jeg kan forstå ikke mer å komme med. De har ingen logisk argumentasjon, bare noe følt, bare en posisjon de foretrekker framfor et alternativ som formodentlig oppleves som ubehagelig.

Begrepet fri vilje er ytterst vanskelig å definere. Enklest kan det gjøres på negativt vis: Hvis hendelser – inklusive handlinger - er 100 prosent årsaksbestemt, finnes det ikke frihet til å velge.

Spørsmålet blir da om hendelser er 100 prosent årsaksbestemt. Alle som avviser metafysikk mener i realiteten det, og i alt som ikke har med menneskelige feiltrinn å gjøre, tas det som en selvfølge at det er slik: Ting har en naturlig forklaring! Alle ting har en årsak! – selv om årsaken langt fra alltid er like tydelig. Dette er det moderne menneskes kanskje viktigste paradigme.

Hvis vi holder fast ved dette, har fri vilje à priori en dårlig sak.

Det betyr ikke at vi som samfunn ikke kan holde ulydige, overtredere og syndere ansvarlige. Å holde ansvarlig er nødvendig for å styre folk unna feiltrinn i framtida. Å holde ansvarlig er framtidsorientert.

Fri vilje er et moralsk tema i forbindelse med utførte handlinger. Å holde ansvarlig er et hensiktsmessig pedagogisk, administrativt, juridisk og politisk grep i små eller store sammenhenger uansett om fri vilje ikke eksisterer.

Å påstå at en kriminell handlet ut fra fri vilje er ikke et empirisk prøvbart utsagn, like lite som at ’Gud eksisterer’ er det. Større filosofer enn meg – f.eks. Hume og Mill – har hevdet at ikke-prøvbare utsagn er meningsløse utsagn. Hva slags utsagn er de da?

De er ofte følelsesytringer. Men påstander om fri vilje er også noe mer. De er uttrykk for et moralsk valg mellom å si at den kriminelle dypest sett var dømt til å handle som han gjorde og å fordømme den kriminelle for det han gjorde.

Tror man på fri vilje, må man tro at man står fritt når man velger mellom disse to reaksjonene. Den som velger fritt, må bære ansvaret. Den som under henvisning til den frie vilje mener at den kriminelle bør fordømmes (i tillegg til å straffes), må følgelig selv bære ansvaret for sitt valg av fordømmelse framfor forståelse. Dette er fri vilje paradokset: Hvis vi har fri vilje, har vi selv ansvaret og skylden for å tillegge andre den samme friheten.

Menneskene ville være kommet langt den dagen de maktet å være konsekvente på det å holde overtredere ansvarlig uten samtidig å komme med løsaktige henvisninger til det metafysiske begrepet fri vilje. Men det er mulig at vi er slik biologisk utstyrt gjennom evolusjonen at dette er en illusjon.

Uansett: Anders Behring Breivik har ført til at et utvalg under Justisdepartementet kommer til å vurdere grensene for strafferettslig tilregnelighet pånytt. Det er å håpe at utvalget får en sammensetning som gjør det oppegående på spørsmålet om den frie vilje.