|
Fornavns-ukulturen fremmedgjør Alt for mange i våre dager forveksler det å
si hva man vil kalles med det å opplyse om hvem man er.
Jeg går i et selskap og
kjenner få. Den ene etter den andre presenterer seg som Espen, Marius, Grete
eller Mia osv. Alle heter ‘Hyggelig’ til etternavn. ‘Erik Nord’ sier jeg og
spør hva mer de heter enn Espen osv. De ser rart på meg. Men Espen tilstår at
han heter Johansen, og Mia heter Berg. Umiddelbart kommer vi ikke lenger. Imidlertid
heter Marius ‘Fremmergård’. Jeg ber om
en forklaring, og vi vikles inn i en lang og munter samtale. Grete heter
Fadum, og jeg lurer på om hun er fra Tønsberg, og det er hun ikke, men faren
er derfra, og Grete besøker en gang i blant besteforeldrene som nå bor på
Nøtterøy, hvor jeg er litt kjent (osv, osv). Noen dager seinere
treffer jeg en nyinnflyttet nabo. ‘Einar’, sier han og rekker fram hånden.
Utenkelig for 50 år siden, men ikke i dag. Jeg tar hånden og slipper den ikke
før jeg har fått vite at etternavnet er Aunet og at den Aunet jeg kjenner
ikke er faren, men onkelen og at (osv, osv). Hvor vil jeg? Vi
snakker om det å presentere seg. Alt for mange i våre dager forveksler
det å si hva man vil kalles med det å opplyse om hvem man er. Ikke bare gjør
det mennesker anonyme i ettertid for fremmede som de møter. Marius og Grete ovenfor
forsømte i tillegg en fin mulighet til å komme i gang med samtale med mennesker
de ikke hadde møtt før. Storsamfunnsmennesker støtter
støtt på fremmede i selskapslivet, og det kan være tungt å finne noe å snakke
om. Problemet har ingen kvikk fiks. Men dagens fornavnskultur blant unge og
middelaldrende voksne framstår som et unødvendig hinder og en litt amerikanskinspirert
uvane. Presenterer man seg med både fornavn og etternavn, gir det minner mer
mening i ettertid og ofte samtalemuligheter der og da for begge parter. |
