Fornavns-ukulturen fremmedgjør Alt for mange i våre dager forveksler det å si
hva man vil kalles med det å opplyse om hvem man er. Jeg går i et selskap og
kjenner få. Den ene etter den andre presenterer seg som Espen, Marius, Grete eller
Mia osv. ‘Erik Nord’ sier jeg og spør hva de heter til etternavn. De ser rart
på meg. Men Espen tilstår at han heter Johansen, og Mia heter Berg. Umiddelbart
kommer vi ikke lenger. Men Marius heter ‘Fremmergård’. Jeg ber om en
forklaring, og vi vikles inn i en lang og munter samtale. Grete heter Fadum, og
jeg lurer på om hun er fra Tønsberg, og det er hun ikke, men faren er derfra,
og Grete besøker en gang i blant besteforeldrene som nå bor på Nøtterøy, hvor
jeg er litt kjent (osv, osv). Noen dager seinere treffer
jeg en nyinnflyttet nabo. ‘Einar’, sier han og rekker fram hånden. Utenkelig for
50 år siden, men ikke i dag. Jeg tar hånden og slipper den ikke før jeg har
fått vite at etternavnet er Aunet og at den Aunet jeg kjenner ikke er faren,
men onkelen og at (osv, osv). Hvor vil jeg? Vi snakker
om det å presentere seg. Alt for mange i våre dager forveksler det å si
hva man vil kalles med det å opplyse om hvem man er. Ikke bare gjør det
mennesker anonyme i ettertid for fremmede som de møter. Marius og Grete
ovenfor forsømte i tillegg en fin mulighet til å komme i gang med samtale med
mennesker de ikke hadde møtt før. Storsamfunnsmennesker
støtter støtt på fremmede i selskapslivet, og det kan være tungt å finne noe
å snakke om. Problemet har ingen kvikk fiks. Men dagens fornavnskultur blant
unge og middelaldrende voksne framstår som et unødvendig hinder og en litt
amerikanskinspirert uvane. Presenterer man seg med både fornavn og etternavn,
gir det minner mer mening i ettertid og ofte samtalemuligheter der og da for
begge parter. |