Til åpningssiden: https://www.eriknord.no

Hvem er fattig i Norge?

Kronikk i Dagbladet i 16/10 1985.

Det er en gammel sannhet i politikken at ord har valør. Det gjelder å få ord med den rette valør til å slå gjennom i dagligtalen. I slutten av 60-åra prøvde en del av oss (uten hell) å få folk til å kalle storindustri og storfinans for “monopol-kapitalen”. I begynnelsen av 70-åra foretrakk vi klart betegnelsen “EEC” for “EF” (der F’en jo står for “fellesskap”). Og i mange år nå har marxister forsøkt å få ordet “arbeidskjøpere” til å falle naturlig på folketungen.

Steinar Stjernø’s bok “Den moderne fattigdommen” må sees i denne tradisjonen, Han vet inderlig godt at “fattigdom” av de fleste nordmenn forbindes med sult, kulde, uhygieniske forhold og dårlig helse. Og han er utmerket godt klar over at den slags er sjelden i dagens Norge. Men samtidig ligger det ham på hjertet at et betydelig antall nordmenn – han anslår selv mellom fem og ti prosent – har alvorlige problemer med å få endene til å møtes. Det ønsker han å få hjelpe dem med. Som et middel til å styrke deres sak kaller han dem fattige.

Bokas viktigste funksjon ligger etter min oppfatning i tydeliggjøringen av et problem. Stjernø skriver: “Fordi våre begreper og forestillingsverden er så sterkt knyttet til tidligere tiders åpenbare nød og massearmod, har vi manglet fantasi og begreper for ekstrem pengemangel i vår egen samtid.” Og videre: “...knapphetens tyranni skaper tvang i hverdagen, påkjenninger og belastninger som vi andre har vanskelig for å ta inn over oss”. Stjernø viser oss pengemangelen, og når han gjør det, er jeg ikke i tvil om at sosialt engasjerte mennesker vil lese ham med interesse. Det er innlevelse i hans skildringer av situasjonen til mange minstepensjonister, uføre, unge arbeidsløse og enslige forsørgere. Forsakelsene og den evige snuingen på skillingen trer tydelig fram. Hos unge arbeidsløse - som faktisk utgjør over 40 prosent av sosialhjelpsklientellet – parres forsakelsene med lediggangens belastninger. Blant mange enslige forsørgere er det tidsknappheten - altså det helt motsatte – som er problemet. Stjernø argumenterer skarpt mot tendenser til moralisering overfor disse gruppene når de søker å lette sin stilling ved å be om sosialhjelp. For slik moralisering forekommer. Stjernø viser med tall fra egne intervjuundersøkelser at ca. 10 prosent av befolkningen har sterkt negative holdninger til dem som søker hjelp på sosialkontorene. Ytterligere 30-50 prosent ser antakelig på sosialhjelpsmottakerne med en viss skepsis. Stjernø velger å kalle de vanskeligstilte gruppene for “fattige”. Her er det jeg personlig får problemer.

Stjernø fokuserer på det relative. Den som må forsake goder som er selvfølgelige i samfunnet omkring, regnes som fattig. Til slike selvfølgelige goder regner Stjernø bl.a. varm middag daglig, klær en trenger, å kunne betale regninger innen fristen, besøk på kino, teater, konsert m.m., å kunne ha gjester, å kunne besøke venner og slektninger i andre kommuner, å gi gaver ved ulike sosiale anledninger, å reise bort i ferien og å abonnere på en dagsavis. Personer som “ofte” har måttet unnvære fire eller flere av disse godene i løpet av det siste året, regner Stjernø som fattige. På grunnlag av en intervjuundersøkelse kommer han til at ca. 200 000 nordmenn er fattige etter denne definisjonen.

Problemet med dette er at Stjernø legger så ensidig vekt på hva folk ikke har. Uansett hva man ellers måtte ha, blir man å regne som fattig, dersom man det siste året på grunn av dårlig økonomi har måttet droppe feriereiser, teaterbesøk, en del kleskjøp og en del gaver.

At dette blir problematisk, framgår med all tydelighet av Stjernøs egen tekst. Vi får vite at de “fattige” får nok mat, har akseptable klær, har nær normal kulturell deltakelse og har kontakt med familie og venner som andre. Minst halvparten av de fattige har dessuten en akseptabel boligstandard.

En del av de “fattige” er også i overgangssituasjoner – unge under utdanning eller familier i nylig kjøpt bolig. De vet at de største forsakelsene er begrenset til noen få år.

Jeg ønsker ikke å bagatellisere vårt samfunns sosiale problemer. Men jeg må innrømme at jeg rent språklig har vondt for å følge Stjernø. “Den moderne fattigdommen i Norge” og fattigdom ellers i verden er åpenbart så helt forskjellige fenomener at de etter min mening burde få lov til å ha hvert sitt navn.

Denne språklige uenigheten skjuler antakelig en dypere ulikhet i holdning. Hos meg skaper nemlig ikke en alenemor de helt sterke følelsene når hun uttaler følgende: ”Jeg er glad i bøker... Før har jeg kjøpt en masse bøker og stått i mange bokklubber... Det må jeg kutte fullstendig ut”. Det er noen forskere som liker å spørre folk om det er visse ting de er utilfredse med her i verden. Når 10-20 prosent peker på at det er ting de kunne ønsket seg annerledes, erklærer forskeren harmdirrende at dette må samfunnet straks gjøre noe med. For intet avvik fra idealsamfunnet er til å leve med. Jeg tror ikke Steinar Stjernø er noen slik elendighetsforsker. Men når han kan gjengi eksemplet med den leseglade damen på den måten han gjør - i et samfunn med et velutbygd gratis bibliotekvesen – er det spørsmål om han i sitt engasjement for vanskeligstilte grupper holder på å miste andre mål av syne.

Et slikt mål er global utjevning. Et annet er å redusere produktivitets- og forbrukskravene i det norske samfunnet. Disse kravene er grunnleggende årsaker til vår tids velferdsproblemer (sentralisering av bosetting, arbeidsmiljøbelastninger, naturødeleggelser, tidsknapphet). Å tydeliggjøre at den alminnelige nordmanns forbruk er langt over både det nødvendige, det hensiktsmessige og det moralske forsvarlige, er derfor en sentral politisk oppgave. Men en slik forståelse blir det ikke lett å skape hvis vi samtidig skal bruke et så sterkt ord som “fattig” om de nordmenn som ligger en del etter gjennomsnittet i inntekt og som har det vanskelig bl.a. fordi andre nordmenn er så rike.

Plassen tillater ikke en drøfting av Stjernøs presentasjon og tolkninger av data, som jeg har en del reservasjoner mot. Men boka hans er rik på faktiske opplysninger, gjennomsyret av et ekte sosialt engasjement og skrevet i et klart og enkelt språk. Sosialpolitisk interesserte vil helt sikkert ha glede av den.

Steinar Stjernø

Den moderne fattigdommen

Universitetsforlaget 1985

165 sider