Til åpningssiden: https://www.eriknord.no

 

 

Manglende alternative tolkninger i Breivikrapporten

 

(Noe utvidet versjon av kronikk i Dagbladet 5. januar)

 

 

 

Problemet med den rettspsykiatriske undersøkelsen av Anders Behring Breivik er ikke at sluttkonklusjonen om psykose nødvendigvis er feil. Problemet er at på vei mot sin konklusjon  tolker de sakkyndige en meget lang rekke enkeltobservasjoner konsekvent i en bestemt retning – nemlig psykose - på tross av at det gang på gang foreligger en annen mulig, rimelig fortolkning som ikke har noe med psykose å gjøre. Hver gang skjer psykosefortolkningen helt uten at alternative fortolkningsmuligheter nevnes, enn si diskuteres. I kvalitativ forskning der man gjør dybdeintervjuer med informanter for å få tak i motiver og intensjoner og mening med utsagn og handlinger, ville dette være en grov metodefeil som gjorde at det ble umulig å fatte tillit til sluttkonklusjonen. En artikkel med en slik gjennomgående metodefeil ville neppe bli antatt i et seriøst tidsskrift med god fagfellevurdering.

    Svikten har med forforståelse å gjøre. De sakkyndige har sett en forferdelig ugjerning og siden lest et manifest som de opplever som innholdsmessig urimelig, patetisk og merkelig og i formen til tider banalt og infantilt. Vi må anta at når de så samtaler med Breivik, har de som psykiatere en psykoseforklaring i bakhodet. Det kan man skjønne. Men det fører til at de tar alt han sier bokstavelig og uten refleksjon om kontekst og sin egen rolle i forhold til Breivik.

     La oss prøve de sakkyndiges observasjoner mot en annen forforståelse. Ut fra det jeg har lest og hørt om Breivik, egne livserfaringer, 30 års erfaring med samfunnsforskning, intervjuundersøkelser og språkanalyse samt alminnelig folkevett, vil jeg ta utgangspunkt i noe sånt som det følgende: Breivik har opplevd omsorgssvikt og har en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Han er voldsomt sta og graver seg ned i spor han vil følge. Han har utviklet hat til innvandrere og til politikere som sier ja til multikulturalisme. Han opplever at norsk kultur er truet og at det er en dyp konflikt mellom de styrende og folk flest. Han har et svært behov for selvbekreftelse og skryter voldsomt av seg selv for å oppnå dette. For samme formål lager han store planer for og spinner store drømmer om framtida, med seg selv i sentral rolle. Han har også sans for teknisk språk og fremmedord. Han setter bevisst sin sak på spissen ved å bruke sterke ord, nye ord og ikke minst dramatiske ord i overført betydning. Videre bruker han ord som er vanlige i en bestemt subkultur, men uvanlige ellers. Når han møter de sakkyndige, er han både preget av situasjonen og strategisk. Han er i remmer og innestengt bak noen bord (s8), og opplever de sakkyndige som tilhørende den siden han kjemper mot (uttrykt direkt av Breivik s86). Han har ingen grunn til å dele personlige problemer med dem. Tvertimot velger han å ’matche’ dem’, ha kontroll og være offensiv og provosere og helt heve seg over hva de måtte tenke om det han sier og hans valg av ord. Og han står ved det han har gjort og tar ansvar for det som fullt tilregnelig.

    Dette er en modell for kjærlighetsmangel/-nevrotisisme/personlighetsforstyrrelse kombinert med spesiell språkbruk, svær konsekvens og stedighet i tanker og handlinger og tilstedeværelse av sterk interessekonflikt i samtalene mellom Breivik og de sakkyndige. Det er ikke en modell for psykose og behov for antipsykotisk medisinering, gjennomført med tvang om nødvendig. Det er heller ikke en modell for strafferettslig utilregnelighet.

    La oss se på et utvalg av enkeltobservasjoner i de sakkyndiges rapport i lys av denne alternative forforståelsen.

    ’Observanden benytter et teknisk, av-emosjonalisert og lite dynamisk språk’ (gjentas etter alle samtaler, f.eks s93). Kommentar: Det er plausibelt at Breivik velger språk tilpasset sitt prosjekt og sin holdning til de sakkyndige. De sakkyndige gjør det samme og er akkurat like tekniske, av-emosjonaliserte og lite dynamiske i sitt språk.’

   ’Observanden fremstår emosjonelt avflatet, med fullstendig emosjonell distanse til sin egen situasjon og de sakkyndige’ (s93). Kommentar: Breivik velger kontroll og opptrer i situasjonen ikke annerledes enn de sakkyndige gjør.

    ’Observanden har et lett tilstivnet kroppsspråk i det han beveger seg svært lite på stolen under undersøkelsene. De sakkyndige vurderer dette som en lett psykomotorisk retardasjon’ (s224). Kommentar: Også ro blir galt i de sakkyndiges øyne. Hvis Breivik søker kontroll og føler selvsikkerhet i samtalesituasjonen, kan ro være helt naturlig.

    ’Observanden har en reell opplevelse av krig og undergang’ (s62). Dette tolkes om en vrangforestilling og utgjør et kroneksempel i de sakkyndiges seinere konklusjon om schizofreni (s228). Alternativ tolkning: De sakkyndige tar ham for bokstavelig. Ordet ’krig’ brukes ofte i overført betydning (f.eks. ’to naboer kriger mot hverandre’). Det samme gjelder for ordet ’undergang’. Forfatter Paolo Coelho ble sendt til psykiater som barn. Som voksen bemerket han at de gale er de som snakker et annet språk.

    Breivik planla å feire sitt forestående martyrium med en flaske edel rødvin fra 1979 og to luksushorer (i følge manifestet). De sakkyndige kaller det å leie inn prostituerte som ’et merkelig rituale’. Man kan mislike prostitusjon og horekunder. Men man må være blind for menns seksualadferd opp gjennom historien for å finne Breiviks planlagte kveld ’merkelig’.

    ’Observanden har et direkte, litt stirrende blikk’ (s85). Kommentar: Breivik er kanskje fast i blikket og ser hardt på de sakkyndige fordi han er ’i krig’ med dem?

    ’Observanden var ikke lydhør for de sakkyndiges argumenter om at de ikke kunne gi seg til å la seg intervjue av ham’ (s86). Hvorfor skulle Breivik være ’lydhør’ overfor representanter for motparten i en konflikt? Hvor lydhøre var de sakkyndige overfor hans krav?

     ’Observanden mener å vite hva folk han snakker med, tenker på. Fenomenet vurderes som psykotisk fundert’ (s94). Kommentar: Vi kan alle ha sterke og velbegrunnede anelser om hva andre tenker i gitte situasjoner. Breivik uttaler seg i noen få setninger bastant om sin egen evne til å lese andre. Han eksemplifiserer interessant nok med en helt riktig analyse av de sakkyndige selv. Han skryter (som vanlig), men det er helt unødvendig å tolke dette som psykotisk. Likevel blir dette et kroneksempel i de sakkyndiges seinere konklusjon om schizofreni (s228).’

   ’Observanden mener at alle psykiatere i verden misunner de sakkyndige deres arbeid. Fenomenet vurderes å være uttrykk for grandiose ideer’ (s94). Kommentar: Breivik er som vanlig offensiv og tar hardt i, men utsagnet behøver ikke å tas så bokstavelig som de sakkyndige gjør. Det er faktisk riktig at Breivik påkaller hele verdens interesse, inklusive mange psykiateres.  

   ’Observanden fremstår med uklar identitetsopplevelse, i det han skifter på å omtale seg selv i entall og flertall’ (s94). De sakkyndige erkjenner selv på side 59 at Breivik kanskje viser til organisasjonen ’Knights Templar’ for å kunne snakke om ’vi’ i stedet for bare ’jeg’. Dette er i så fall et bevisst taktisk grep fra Breiviks side for å oppnå økt ’tyngde’ og har ingenting med uklar identitetsopplevelse å gjøre. De sakkyndige velger selv å omtale seg som ’de sakkyndige’ istedet for ’vi’ (med noen få unntak)

    De sakkyndige kaller ord som ’anarkomarxist’,’nasjonaldarwinist’, ’suicidalmarxist og ’suicidalhumanisme’ for nyord og tar dem som sykdomstegn (neologismer) i konklusjonen (s228). De er ikke nye, og de er meningsfulle og formålstjenlige for en som vil sette saken på spissen og bevisst bruke ord som våpen i politisk kamp.

   ’Observanden er vanskelig å følge, fordi han raskt skifter tema og må bringes tilbake ved spørsmål. Fenomenet vurderes som moderat assosiasjonsforstyrrelse. Han kretser uavbrutt rundt de samme temaer. Fenomenet vurderes som perseverasjon’ (s226-7). En rimelig alternativ framstilling er at Breivik er offensiv og snakker om det han er opptatt av og ikke bryr seg om å snakke om noe annet. Monoman, ja, men ikke nødvendigvis syk.

   ’Fastlegen beskriver at observanden i en telefonkonsultasjon i april 2011 oppga å benytte munnbind inne. Fenomenet vurderes å være forankret i en paranoid vrangforestilling’ (s 224). De sakkyndige refererer imidlertid annetsteds Breivik på at bruken var svært begrenset (s133) og at den i forbindelse med telefonkonsultasjonen hadde en konkret grunn (moren hadde bihulebetennelse, jfr intervju med fastlegen). Dette er på et tidspunkt da sykdom antakelig ville ha vært svært ubeleilig. De sakkyndiges fortolkning virker direkte urimelig.

   ’Tross gjentatte spørsmål fra de sakkyndige klarer observanden ikke å finne begreper som kan dekke hans følelser på handlingstidspunktet eller nå’ (s129). ’Han fremstår følgelig med aleksitymi’ (s134). Tolkingen er direkte urimelig. Breivik har forklart at det føltes ’helt jævlig’ på Utøya. Videre har han like før (s128) forklart at ord som nedstemt, kraftløs, deprimert, trist, angrende, selvbebreidende, skamfull eller bekymret ’ikke brukes’ i hans prosjekt. ’Det fungerer ikke.’ Det kan altså ikke sluttes at han ikke ’kan’. Han vil ikke – i hvert fall ikke der og da overfor representanter for motparten (de sakkyndige).

   ’Bedt om en vurdering av egne handlinger, forblir hans betraktninger empatiløse. (...) Observanden er ikke i stand til å ta ofrenes eller samfunnets perspektiv’ (s224).

Breivik har sagt at handlingene var grusomme og at folk ville hate ham og drepe ham. For øvrig viser de sakkyndige ingen empati. Ikke noe sted i rapporten viser de at de ser gutten Anders som trolig ble skadet i de første leveårene og siden kom helt galt avsted.

   ’Observanden har fryktet avlytting og overvåking, inklusive. med kameraer hjemme. Ideene vurderes som paranoide vrangforestillinger’ (s135). Kommentar: Teknologisk avansert overvåking forekommer, og holder man først på med et gedigent ulovlig prosjekt av den størrelse Breivik planla, er det ytterst menneskelig å bli nervøs og se spøkelser på høylys dag.

   ’Observanden kunne skifte mellom å sette seg alt for nær moren i sofaen til ikke å ville ta imot maten hun serverte. Adferden vurderes om reguleringvansker som konsekvens av paranoide vrangforestillinger’ (s223). Kommentar: Adferden kan også forstås som utslag av ambivalens i forhold til moren (som det var rapportert samspillsproblemer med allerede da Breivik var barn), jfr nederst s200: ’Hun er den eneste som kan gjøre meg emosjonelt ustabil.’

   ’Observanden benytter uvanlige begreper som hevd, suveren, definisjonsmakt, ansvar, kjærlighet til folket, unik, pioner og ny regent om seg selv. Begrepsbruken vurderes som uttrykk for bakenforliggende grandiose vrangforestillinger’ (s225). Selve ordbruken er ikke urimelig gitt Breiviks prosjekt, og det er paradoksalt at de sakkyndige utøver definisjonsmakt svært sterkt og samtidig finne Breiviks bruk av begrepet påfallende.

   En rekke steder karakteriserer de sakkyndige Breiviks politiske forestillinger om framtida, inklusive egen framtidig rolle, som paranoide vrangforestillinger. Men det er forskjell på en bevislig feilaktig forestilling om nåtid og fortid og en i og for seg mulig, men helt usannsynlig forestilling om framtida. Det førstnevnte er mer objektivt feil enn det sistnevnte, akkurat som en forestilling om nåtida er mer ’objektivt’ feil hvis så godt som ingen andre har den enn hvis en betydelig minoritet har den. De sakkyndige legitimerer overhodet ikke sin bruk av et felles vrangforestillingsbegrep om to ganske forskjellige fenomener (nåtid/fortid versus framtid).

   Det er videre forskjell på overdrivelser og bløff på den ene side og faktiske vrang-forestillinger på den annen. Det er ingen refleksjoner i rapportens diskusjonsdel om dette.

   Jeg merker meg også enkelte lite profesjonelle, subjektive, negativt ladede uttrykk fra de sakkyndiges side: Manifestet er ’nærmest patetisk egosentrisk’ (s58). Et bilde ’fremstår som det grelleste i sin kontrast til saken for øvrig’ (s64).

   Jeg gjentar at jeg ikke utelukker at de sakkyndiges konklusjon om paranoid schizofreni kan være riktig. De sakkyndige er svært erfarne og har tilbragt mange timer sammen med Breivik. Men deres vei fram til konklusjonen, slik den fremstår i rapporten, er svært utilfredsstillende. Dette kommer i tillegg til at de er mangeårige nære kolleger med felles faglig ståsted, som i direkte strid med sitt mandat fra politiet har gjort hele arbeidet i fellesskap (og altså ikke uavhengig av hverandre). Det foreligger således en saksbehandlingsfeil. I sum er det vanskelig å forstå at denne sakkyndigrapporten alene vil kunne gi rettssikkerhet i Breiviksaken. Hvis Den rettsmedisinske kommisjon ikke har sett problemene nevnt ovenfor som viktige, er det dessuten grunn til å revurdere kommisjonens funksjon.