Til åpningssiden:
https://www.eriknord.no Beviskrav for
tilregnelighet Kronikk i Dagsavisen
12. januar 2012 Da det første
psykiaterparet konkluderte med at Brevik var utilregnelig, uttalte advokatene
John Christian Elden og Harald Stabell at det var etablert en tvil om tilregneligheten
som ikke ville være til å komme forbi og ville umuliggjøre domfellelse. Det trodde jeg ikke noe på. For idømming
av straff i en straffesak kreves at tiltalte anses tilregnelig. I saker hvor
forsvaret prosederer på utilregnelighet, stilles det ikke like strenge krav
til aktoratets bevisførsel for tilregnelighet som for at en tiltalt faktisk
har begått handlingen. Men det kreves i følge
Høyesterett mer enn ’ren sannsynlighetsovervekt’ (Rettstidende 2003 s23). Mer
presise føringer om sannsynlighet foreligger ikke. Hvis en domstol vurderer
det som f.eks. ’70-80 % sannsynlig’ at Anders Behring
Breivik ikke var psykotisk, vil en dom for tilregnelighet og straff således
kunne ha hjemmel i gjeldende rett. En teknisk begrunnelse for det nedsatte
beviskravet kan være at tilregnelighet ikke er et eksakt begrep. En
moralfilosofisk begrunnelse er at det virker mindre urettferdig å straffe en
utilregnelig person som tross alt har begått en forbrytelse enn å straffe en
person som overhodet ikke har begått en forbrytelse. I Breiviks tilfelle kan det også vises til
et alminnelig prinsipp om at jo mer som står på spill, desto strengere krav
til bevis. I erstatningssaker mellom private står det gjerne like mye på
spill for begge parter. Derfor vinner den parten som mest sannsynlig har
faktum på sin side. I straffesaker står vanligvis tiltaltes frihet, ære og
framtid på spill. Derfor skal i slike saker ’enhver rimelig tvil komme
tiltalte til gode’. I Breiviks tilfelle er alternativet til fengsel ikke bare
tvungent psykisk helsevern, men også stor sannsynlighet for seinere
overføring til forvaring i kriminalanstalt. Det står altså mindre på spill
for Breivik selv. Samtidig vil en utilregnelighetsdom
skyve et vedtak om langvarig forvaring inn i framtida og skaper større
usikkerhet og uro hos almenheten. I sum kan dette
tilsi et mindre strengt beviskrav for tilregnelighet enn det vanlige. Et ytterligere poeng er at tvil ’skal
komme tiltalte til gode’. Det er mulig at
Breivik selv vil ønske å bli sett på som strafferettslig tilregnelig.
I så fall er Høyesteretts føringer for beviskrav ikke direkte relevant, og
man er på nokså upløyd mark. Breiviks ønske kan trygt ignoreres hvis han er
klart forvirret under hovedforhandlingene og ute av stand til å bedømme sitt
eget beste. Men vi bør vel alle anses som ikke-forvirret inntil det motsatte
er bevist. Det harmonerer med at sakkyndige skal konkludere med ikke-psykose
hvis de er i tvil. Forvirring er per i dag ikke bevist for Breiviks
vedkommende, bare påstått av to rådgivende sakkyndige. Hvis tingretten ved
endt hovedforhandling opplever f.eks. ’20-30 % tvil’ om Breiviks
tilregnelighet i gjerningsøyeblikket, er forvirring under hovedforhandlingen fremdeles
ikke bevist. Det kan tvert imot være klar sannsynlighetsovervekt for
ikke-forvirring. I så fall vil en eventuell preferanse hos Breivik for dom
for strafferettslig tilregnelighet være et relevant hensyn. Beviskravet vil da
teoretisk kunne gå i retning av ren sannsynlighetsovervekt. En beslektet
argumentasjon, rettet mot umyndiggjøring av psykisk syke, er gitt av
tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund i Klassekampen 4. januar. Både riksadvokaten og aktorene har uttalt
at det er ’sikker rett’ at en tiltalt skal anses som utilregnelig hvis to
sakkyndige er uenige. Men dette må gjelde i tilfeller der de sakkyndiges
rapporter anses som like gode og er den eneste informasjonen man har. Da blir
jo ’sannsynligheten’ 50-50, og et beviskrav på mellom for eksempel 55 og 80
prosent (avhengig av forsvarets
påstand) vil ikke være oppfylt .Ved oppnevning av nye sakkyndige, og gjennom
hovedforhandlingen, vil det imidlertid i Breiviksaken kunne dannes et samlet
bevisbilde som gir langt større sikkerhet enn 50-50 og tilfredsstiller det beviskravet
retten finner passende. Det er uforståelig at påtalemyndigheten allerede nå
ser det som sin oppgave å utelukke dette. |
|