Til åpningssiden: https://www.eriknord.no

Behovenes rolle i sosialøkonomien

Kronikk i Dagbladet 2/10 1975

I Dagbladet spalter har vi i sommer hatt gående en debatt om sosialøkonomien kan fange opp økologiske problemstillinger. I denne kronikken tar Erik Nord opp tråden fra denne debatten, men legger vekt på andre forhold.

Erik Nord er siviløkonom, tidligere sekretær for utvalget som utredet reklamens samfunnsmessige betydning. For tiden er han stipendiat i Paris og arbeider med spørsmål om forbruk og velferd.

Diskusjonen i Dagbladet om sosialøkonomien har dreiet seg om hvorvidt økonomer har vært i stand til å fange opp økologiske problemstillinger. Jeg skal komme inn på et litt annet forhold. Min hensikt er imidlertid den samme som andre kritikeres: å påvise at økonomisk teori har lite å fortelle oss om ønskeligheten av økonomisk vekst.

La oss begynne helt enkelt: Hva vil de si at et individ har det bra? Et foreløpig svar kunne være at et individ har det bra når det får tilfredsstilt sine behov. Vi knytter altså velferd til behovstilfredsstillelse. Graden av tilfredsstillelse av et behov kan vi si bestemmes av to faktorer. Den ene er behovsstyrken: Hvor mye har vi behov for? Den andre er godetilgangen: Hvor mye får vi faktisk? Forholdet mellom de to vil mange se som et rimelig mål for individets velferd på vedkommende behovsområde. Nå er det nok ikke fullt så enkelt. Anta for eksempel at vi har to personer, A og B. A. er blitt lært opp til å verdsette dvs. til å ha glede av klassisk musikk. Han har derfor et visst behov for klassiske plater. Han har råd til å kjøpe seg et visst antall, uten at disse fullstendig dekker hans behov. B, på sin side, har ingen trening i å lytte til klassisk musikk. Han har følgelig verken plater eller behovet for dem. Hans gode tilgang svarer altså helt til hans behovsstyrke. Likevel vil vi vel nøle med å hevde at han har det bedre enn A. B har jo i realiteten en mer avgrenset musikalsk opplevelsesevne.

Hvis vi ser bort fra tilfeller som dette, hvor selve evnen til å glede seg kan påvirkes ved opplæring og trening, er det imidlertid lett å finne eksempler på at velferd bestemmes av forholdet mellom behovsstyrke og godetilgang. Et menneske som bor i nærheten av sin arbeidsplass er mer tilfreds uten bil enn et menneske som er dagpendler. En forfengelig person er mindre tilfreds med en beskjeden garderobe enn en som er lite opptatt av sitt utseende. En norsk drabantbyboer har større glede av en “statusvare” enn en som bor i et samfunn hvor sosial status bestemmes av slektskapsforhold.

Det interessante ved dette perspektivet på velferd er at det viser at velferdsendringer kan oppstå på to måter. Den ene er gjennom endringer i godetilgangen. Den andre er gjennom endringer i selve behovsopplevelsen. Av dette kan vi igjen slutte at dersom økonomisk vekst (økt godetilgang) ledsages av forsterkede behov, er det uklart hvordan det går med menneskenes velferd.

Har vi noen grunn til å anta at økonomisk vekst ledsages av forsterkede behov for de goder veksten frembringer? Ja, det har vi. For det første: Folk etterspør goder bl.a. av statusgrunner, dvs. for å vinne andres anerkjennelse, respekt, beundring osv. Dette gjelder biler, fargefjernsyn, stereoanlegg, møbler, klær, mat til å servere gjester, originalbrennevin, feriereiser. Den status et bestemt forbruk gir en, bestemmes av forholdet mellom vedkommende forbruk og andres forbruk. Det er altså det relative forbruket som er avgjørende. Hvis alle øker sitt forbruk samtidig, er det ingen som oppnår høyere status av den grunn. Hvert enkelt individs økte forbruk kan da sees som en kompensasjon for at vedkommende sitt materielle behov er blitt forsterket. Veksten munner bokstavelig talt ut i status quo.

For det andre: Folks behovsopplevelse er sterkt avhengig av det vi kan kalle deres kulturelle utsyn. Hva man er vant til å ha, hva man ser alle andre bruke, hva man vet finnes av forbruksmuligheter – alt dette bestemmer ens krav til eget forbruk. Dette forholdet kan ikke for sterkt understrekes. Sahara`s tuaveger har et ytterst beskjedent forbruk i forhold til de fleste nordmenn – selv når det ikke er tørke. Det er imidlertid ikke åpenbart at de har det dårligere enn oss for det. Forskjellen i utsyn er en viktig årsak.

Eller ta en nordmann som i dag har et forbruk som tilsvarer gjennomsnittsforbruk fra 1960. Kan noen være i tvil om at dette forbruket, med det utsynet og de kravene vedkommende nordmann i dag har, er atskillig mindre tilfredsstillende enn det var for folk flest for 15 år siden?

Jeg tror jeg kan nøye meg med å nevne disse to punktene. De beviser ikke at all økonomisk vekst “spises opp” av økninger i individenes behov. Men jeg tror at svært mange mennesker, dersom de tenker seg litt om, vil være enig i at de mekanismene jeg har nevnt er viktige, og at en umulig kan lage noen teori om forbruk og velferd uten å tillegge disse mekanismene en god del vekt. Ikke desto mindre er det akkurat en slik “umulig” teori sosialøkonomene har prestert å lage. Hovedregelen innen den delen av sosialøkonomien som kalles velferdsøkonomi er å betrakte behov som uforanderlige, dvs. som uavhengige av forandringer i individenes miljø.

Denne kuriøse praksis har i første rekke en ideologisk forklaring. Ifølge professor Agnar Sandmo kan velferdsøkonomien for en stor del sees som et forsøk på å presisere under hvilke betingelser et system med fri konkurranse vil resultere i høy velferd blant samfunnets medlemmer. Det ble tidlig klart at en slik betingelse måtte være at individenes behov forholdt seg uforandret. Dersom for eksempel de to mekanismene jeg nevnte ovenfor, skulle ha stor betydning, ville et frikonkurransesystem ikke være noe særlig å trakte etter.

Mange velferdsøkonomers ideologiske feiltrinn består i at de ikke har brydd seg om å undersøke hvor stor betydning disse mekanismene kan ha. I stedet har de “forutsett dem vekk”. Det har kort sagt vært viktigere å holde i en bestemt politisk teori enn å finne ut noe om virkeligheten. Man må spørre seg om slik kan kalles vitenskap.

Mange økonomer har vel også latt seg skremme av hvor komplisert velferdsteori ville bli dersom en skulle ta hensyn til alle de muligheter som foreligger for at behov påvirkes. Deres matematiske modeller ville bli fullstendig uhåndterlige. J.de.V Graaff legger vekt på nettopp dette når han i 1957, i en kjent kritikk “fra innsiden”, spår den tradisjonelle velferdsøkonomi en mager fremtid: “Påvirkes et individs valg …. av forbrukermønsteret hva enten det er tidligere eller nåværende, til andre individer? Jeg tror ikke det kan være særlig tvil om at dette er tilfelle – og i meget høy grad, også. Enhver tilfredsstillende …. velferdsteori må ta dette i betraktning. Det er her den store vanskeligheten oppstår. En teori som omfatter sidevirkninger i forbruket synes å bli så håpløst komplisert at muligheten for noen gang å anvende den blir ytterst fjern. Mye av tiltrekningskraften til hva vi kan kalle “laissez-faire”-velferdsteori, som hovedsakelig dreier seg om å påvise optimalitets-egenskapene ved fri konkurranse og fri prisdannelse, skyldes utvilsomt teoriens eleganse og enkelhet. Ta hensyn til sidevirkninger (av forbruk, E.N.), og begge deler tapes …. Vi tvinges til å nøye oss med banale konstateringer …., og kan omtrent ikke si noenting som kan få praktisk betydning for aktuelle problemer”. (Theoretical Welfare Economies, s. 169-170.) Motviljen mot å betrakte behov som påvirkelige kan også ha sammenheng med mange økonomers ønske om å være “objektive” og “verdinøytrale” - begge deler betingelser for “vitenskapelighet”. De har ønsket å kunne legge frem for de politiske myndigheter anbefalinger som ikke er utrykk for deres egne subjektive vurderinger, men som snarere bygger på samfunnsmedlemmenes egne avveininger, uttrykt ved deres faktiske kjøpsvalg. Disse avveiningene danner for økonomene et “objektivt” og “verdinøytralt” utgangspunkt. Problemet er imidlertid at avveingene bare kan være et slikt utgangspunkt så lenge de er uforanderlige. I det øyeblikk økonomen aksepterer at behov er bestemt av individenes miljø, tvinges han til å danne seg en personlig oppfatning om hva som er et “bra” eller “dårlig” miljø. Økonomen kan gjerne holde fast ved at individet selv er den som best vet hvordan han eller hun bør innrette seg innafor et bestemt miljø. Dette er den gamle antakelse om at individet selv best vet “hvor skoen trykker”. Men økonomen må ta stilling til i hvilket miljø det vil være gunstigst for individet å innrette seg. Han/hun må m.a.o. lage en teori om hvilen sko som trykker minst. Herunder må han/hun bl.a. ta stilling til om et rikt forbruksmiljø er bedre enn et beskjedent – kort sagt om økonomisk vekst er bra.

Heller enn å se sin vitenskapelighet redusert til slike personlige oppfatninger, har mange en økonom stukket hodet i den og tvihold på forutsetningen om behovenes uforanderlighet.

Tendensen til å omgå de problemer som foranderlige behov skaper, er sterk og vedvarende innen økonomisk teori. En rekke fremtredende økonomer gir selv uttrykk for dette. Duesenberry, Leibenstein, Baumol, Little, Graaff og Mishan er noen av dem. Trygve Haavelmo hevder at velferds-økonomisk teori er blitt liggende etter alminnelig hverdagslig innsikt: “... de fleste økonomer tviholder på et gammelt skjema som passer best på en slags upersonlig torghandel mellom eremitter, mens fornuftige praktiske folk forlengst er klar over den fundamentale rolle som individenes samliv og deres innbyrdes relative posisjon spiller for deres økonomiske vurderinger” (Innledning til høyere kurs i økonomisk teori, Universitetsforlaget 1971, s. 48).

I dette sitatet ligger også nøkkelen til en konklusjon. Økonomer må begynne med å lære av andre. De må sette seg inn i det enorme velferdsteoretiske materiale som er frambragt av psykologisk, sosiologisk og sosialantropologisk forskning. Når dette materiale er vel absorbert vil jeg tro at interessen for matematikk er noe redusert. Veien skulle da være åpen for at også økonomer deltar i en sårt trengt utforskning av vår sosiale virkelighet.