Til åpnngssiden: https://www.eriknord.no

Rockefeller som ,,liberaler”

Kronikk i Arbeiderbladet 16/10 1974

Erik Nord mener at de som framstiller USAs kommende visepresident Nelson Rockefeller som en amerikansk liberaler, overser hans uomtvistelige ansvar for «massakren ved Attica» i september 1971 i staten New York der Rockefeller var guvernør. Forfatteren fulgte fangeopprøret på nært hold og er opprørt over den blodige måten Rockefeller godkjente at det ble knust på.

Nelson Rockefeller er i ferd med å bli amerikansk visepresident. Av enkelte hjemlige kommentatorer er Rockefeller blitt framstilt som en “liberal republikaner”. For alt jeg vet, er det dermed skapt et inntrykk av at den forestående visepresident-utnevnelsen representerer et politisk framskritt for den amerikanske nasjon.

Jeg har én gang på forholdsvis nært hold sett Rockefeller i aksjon. Det var mens han ennå satt som guvernør i staten New York. Jeg tror det som skjedde den gangen, sier svært mye om hans politiske kvaliteter.

Om morgenen den 9. september 1971 brøt det ut opprør i fengslet “Attica Correctional Facility” i staten New York. Det er uklart hva som var den direkte foranledning. Men ukemagasinet “Time” nevner i sin dekning av begivenhetene en rekke dypereliggende årsaker. Av disse var de rasemessige de mest iøynefallende. Fengslet rommet 2250 fanger, derav 75 prosent fargede. Alle de 383 vokterne var hvite. Åpen rasisme fra de sistnevntes side var utbredt.

Fengselsforholdene var generelt sett kritikkverdige. I “TIME”s egne ord: “Det (fengslet) er nokså typisk for et fengselsvesen som alle er enige om er en skam.” Konkret klaget fangene over dårlige sanitære forhold, brutalitet fra vokternes side, svært lav lønn for arbeid i fengslet, politisk og religiøs undertrykkelse, få eller ingen muligheter for yrkesopplæring m.m.

Utfallet av de innledende sammenstøtene mellom innsatte og betjening ble at ca. 1200 fanger sikret seg kontroll over og forskanset seg i fengslets “Blokk D”. Det ble tatt et femtitall gisler. Av disse ble 12 som var kommet til skade og trengte legehjelp, løslatt den første dagen. En av disse døde et par dager senere.

Fengslet ble omgående omringet av over tusen politifolk og soldater. Øverste sjef for fengselsvesenet i staten New York, Russel G. Oswald, ankom få timer etter at opprøret var brutt ut. Han opptok straks forhandlinger med fangene og gikk til to viktige innrømmelser. For det første gikk han med på å åpne adgang til fengselsområdet for en gruppe utenforstående som fangene selv pekte ut. For det andre ordnet han en rettslig bindende garanti for at det fra fengselsledelsen side ikke ville bli tatt administrative forføyninger mot de som hadde deltatt i opprøret.

Under de videre forhandlingene gikk myndighetene etter hvert med på så godt som alle de krav som fangene stilte med sikte på å oppnå bedre kår i fengslet. De to kravene som myndighetene imidlertid ikke ville akseptere, var (1) krav om fullt amnesti for ulovlige handlinger som var begått under selve opprøret og (2) krav om at fengselsdirektør Vincent Mancusi skulle avsettes. I og med at ett av de løslatte gislene døde like etterpå av de skadene han hadde pådratt seg under opprøret, kom det første av disse kravene til å bli svært viktig for fangene og tilsvarende vanskelig for myndighetene å gå med på. Konflikten låste seg fast.

Fra og med den fjerde dagen tilspisset situasjonen seg raskt. Soldater og folk fra nasjonalgarden begynte å gjøre seg klar til angrep. Fangene på sin side grov skyttergraver i fengselsgården, koplet strøm til inngangsporter og helte bensin på steder hvor eventuelle angripere måtte komme. Nelson Rockefeller ble så vel av gisler som av observatører inntrengende bedt om å legge sin autoritet i vektskålen ved selv å komme til fengslet og delta i forhandlingene. Men Rockefeller mente dette ikke hadde noen hensikt.

Om morgenen den femte dagen prøvde Oswald for siste gang å forhandle. Men fangene sto ved sine krav om amnesti og avsettelse av Mancusi. For å sette makt bak kravene, gjorde fangene det kart at et forsøk på angrep fra myndighetenes side ville bli møtt med umiddelbar avliving av gislene. Denne demonstrasjonen var den umiddelbare foranledningen til Oswalds beslutning om å sette i verk den angrepsplan som Rockefeller – som den øverste ansvarlig - på forhånd hadde godkjent. Et par timer senere, etter et stormløp som ble gjennomført uten skånsel selv for fanger som ikke gjorde motstand, var fengslet igjen under myndighetenes kontroll. 26 fanger og 9 gisler lå da døde. Mange andre var hardt skadet. 28 gisler overlevde.

Myndighetene påstod først at de 9 døde gislene hadde fått strupen skåret over av fangene. Obduksjonsrapportene viste at dette ikke medførte riktighet. Alle 9 var falt for soldatenes kuler under det heftige angrepet.

Så langt selve hendelsesforløpet. Det framgår at USAs sannsynlige nye visepresident hele tiden spilte en tilbaketrukket rolle. Men Rockefellers ansvar er uomtvistelig. Intet angrep kunne gjennomføres uten hans godkjennelse. Det er mot ham eventuell kritikk må rettes.

Når vi skal vurdere Rockefellers handlemåte, kan vi kanskje se bort fra de 9 gislenes skjebne. Deres liv var det tross alt Rockefellers mening å redde. Men 26 døde fanger – det representerer en veritabel massakre. Kunne den ha vært unngått?

Jeg befant meg ikke så langt fra Attica da opprøret fant sted. Det inntrykket jeg dannet meg, var dette: Man hadde på et meget tidlig tidspunkt følelsen av å befinne seg på randen av en katastrofe. Men myndighetene hadde et valg. Konflikten kunne løses på fredelig måte. Men det krevde at myndighetene handlet ut fra politisk/moralske premisser som lot til å være dem fremmede. De ansvarlige myndigheter måtte se på forbrytere som mennesker med de samme behov og lengsler som de “vi andre” er utstyrt med. De måtte se på fanger som tapere i samfunnssystemet og som ofre for brutal undertrykking i fengselssystemet. De måtte kort sagt solidarisere seg med de innsatte som gruppe og dele deres mål.

Det var langt fra bare jeg som følte dette. I siden reportasjer fra opprøret la “Time”, som slett ikke er kjent for sin radikalisme, vesentlig vekt på å få fram dets årsak. Etter at katastrofen var et faktum, formulerte bladet sitt syn slik: ‘Til syvende og sist var den største feilen kanskje at myndighetene ikke visste hva de desperate mennene bak murene ønsket, tenkte og følte. Inntil opprøret fant sted, lot alt for få til å ha brydd seg med slikt.’

Med et annet politisk utgangspunkt ville “hardt-mot-hardt-løsningen” overhodet ikke ha vært aktuell. Man ville ikke ha gitt seg inn på spekulasjoner om hva det kunne føre til av ringvirkninger i det øvrige fengselssystemet om disse fangene fikk sine krav innfridd. Man ville ha prioritert disse fangenes sak og for øvrig tatt sikte på å reformere det øvrige system så hurtig som mulig, i erkjennelse av at andre grupper av innsatte måtte ha like god grunn til å gjøre opprør.

Idealistisk? Kanskje. Men Rockefeller var ikke en gang i nærheten av idealene! Hans løsning var den mest tradisjonelle som kunne tenkes: Først forhandlinger, ettersom fangene tross alt holdt gisler. Dernest full mobilisering av et effektivt voldsapparat da det var klart at fangene ikke ville gå tilbake på de kravene som virkelig forutsatte offere fra myndighetenes side. Til en “Time”-medarbeider uttalte Rockefeller etterpå: “Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket da jeg fikk rapport om at 14 voktere var kommet ut i god behold. Nå er det 15, nå er det 16, nå er det 18. … Jeg var overveldet... 28 stykker ble reddet – langt flere enn noen ville ha spådd. Det var et kappløp mellom tåregassen, kniven og politiet.” Dette er en fantastisk uttalelse fra en som måtte være klar over at like mange mennesker trolig lå døde innenfor murene. Men det var kanskje andre mennesker? Mistanken vil for alltid være sterk om at Rockefellers fatale beslutning bunnet i en manglende anerkjennelse av fangers – kanskje spesielt fargede, radikale fangers – menneskeverd. Massakren ved Attica må således sees som et av de sterkeste uttrykk for amerikansk fascisme i nyere tid. Begivenheten ligger tydelig i forlengelsen av de politiske linjer som førte til drapene på demonstrerende studenter ved Kent State University og Jackson State University i mai 1970. Hvorfor et så hardt angrep på en enkelt mann? Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har personlige beveggrunner. Å være vitne til Attica på nært hold var sjokkerende. Det var politikk på et plan vor det knapt er plass til toleranse.

Men det viktigste er vel å advare mot overdrevne forventninger til de nye menn i USAs øverste politiske ledelse. Gerald Ford er sannsynligvis en ærligere mann enn Nixon. Men politisk har han allerede rukket å markere at han står helt på linje med sin forgjenger. Utnevningen av Nelson Rockefeller til visepresident er en sterk understrekning av dette.