Til åpningssiden: https://www.eriknord.no Hvor grått trenger livet
å være? Kronikk i
Aftenposten 7/10 1992 Alkoholforbruk
og bilkjøring hører ikke sammen. Slik lyder et norsk trafikkpolitisk
slagord med betydelig slagkraft i befolkningen. “Nei takk, jeg kjører!” er
blitt en automatisk svarreplikk i sosialt samvær fra mange som har tenkt seg
hjem bak et ratt. Det
lyder umiddelbart så fornuftig. Ja, så fornuftig virker det at sterke krefter
i motoravholdsfolket arbeider for at lovgiverne følger opp ved å senke
promillegrensen fra 0,5 til 0,2 (som i Sverige) eller sogar
til 0,0. Den
dagen gleder jeg meg ikke til. Men den tid den sorg. I mellomtiden beklager
jeg slagordenes forenklede effekt på sinnene. “Nei takk, jeg kjører” er etter
min oppfatning en firkantet adferdsregel. Jo mer rigid vi følger slike
regler, jo mer avskjærer vi oss fra de positive muligheter tilværelsen er
full av. Hensikten med denne artikkelen er å vise at dette også gjelder
spørsmålet om alkohol og bilkjøring. Det
jeg særlig savner hos de prinsipielle “nei-takkerne”,
er et mer gjennomtenkt forhold til tidsfaktoren. Jeg vet de anerkjenner den.
Hvis de skal kjøre bil formiddagen etter en fest, begrenser de sitt
alkoholinntak om kvelden, slik at de blir promillefri i tide. Eller hvis de
ikke har klart å beherske seg om kvelden, venter de med å sette seg i bilen
dagen etter til promillen er borte. Men selv et glass pils eller et lite
glass vin for hyggens skyld sier de nei takk til hvis de skal kjøre hjem tre
timer senere, enda promillen vil være helt vekk etter to. Denne
paradoksale situasjonen er et resultat av slagordenes makt på et område der
uvitenhet rår. Alkoholinnholdet
i blodet kan beregnes med rimelig nøyaktighet etter ganske enkle regler. La
oss si at du drikker en halv flaske 12 prosent rødvin (to ganske store glass)
mellom klokken åtte og ti på kvelden og lurer på hva promillen er klokken
tolv. Du tar utgangspunkt i din egen kroppsvæske, som for menn er ca. 70
prosent av kroppsvekten. For kvinner er den ca. 60 prosent (de har mer fett).
La oss si at du er en mann på 80 kilo. Du har altså ca. 56 kilo kroppsvæske.
Du regner så ut mengden av ren alkohol som du har fått i deg. En halv flaske
13 prosent rødvin inneholder 4,5 centiliter ren alkohol (0,13x35 cl). Siden
alkohol har en tetthet på 0,8, utgjør dette 36 gram. Det er ca 0,65 promille av kroppsvæsken (0,036/56). Dette er den
promillen du ville ha hatt dersom du hadde tatt halvflasken på styrten og
målt promillen ti minutter senere. Men nå er det gått fire timer. Du
forbrenner ca. 0,15 promille pr. time, altså ca. 0,6 promille på fire timer. Forbrenningen
starter når den første alkoholen er gått over i blodet.) Klokken tolv har du
altså under 0,1 i promille (0,65 minus 0,6). På
tilsvarende måte kan man regne ut at den mannlige kinobesøkende på 80 kilo
som tar seg en halvliter pils før forestillingen og kjører hjem to-tre timer
etter første slurk, kan regne med å kjøre promillefritt. Det samme gjelder
den kvinnelige søndagsmiddagsgjesten på 60 kilo som sier ja takk til et lite
glass (åtte cl) hjemmelaget hetvin klokken fire og kjører hjem klokken syv.
Like edru kjører hun hvis hun i stedet sier ja takk til et glass (17 cl) 8,5
prosent Liebfraumilch til maten. Jeg sier “kan regne med å kjøre promillefritt”. Det er litt
variasjon. Men promillen i disse tre eksemplene vil neppe under noen
omstendighet være høyere enn hos en mann som går direkte fra en lettøl på
café og ut i bilen (med promille ca. 0,1). Og slik adferd regnes jo ikke for
å være så ille. Jeg
påstår altså at de prinsipielle nei-takkeren
feilbedømmer promillekonsekvensene av moderat alkoholinntak ved sosiale
samvær. Men er det så farlig? Blir det ikke deres sak? Nei,
det er ikke så enkelt. Jeg tilhører dem som ser på et moderat alkoholforbruk
som en positiv faktor i sosiale sammenhenger. For det første gjelder dette
fysiologisk. Selv et enkelt glass har en avslappende virkning. For det annet
gjelder det psykologisk: Gjennom en halvliter eller et glass vin markerer
mennesker for hverandre at nå er det frikvarter, tid for å lene seg godt
tilbake, tid for glede. Drinken i fellesskap er et ritual som løfter
stemningen, på samme måte som det å kle seg pent til selskap er det. Jeg tror på ritualene. De hjelper oss ut av det grå og det
kjedelige og det jevne hverdagslige i menneskelig samvær. Jeg tror på
Babettes gjestebud - også i det små. Den
prinsipielle nei-takkeren gjør det ikke bare
vanskeligere for seg selv å bryte ut av sin egen hverdagslighet. Han
risikerer også å frustrere sine sosiale partnere. Vennen som ser frem til å dele
gleden ved en halvliter, blir alene med sitt velvære. Verten som gjerne
vil by frem det han har, avskjæres noe av sin mulighet til å vise gavmildhet.
For ikke å snakke om vertinnen som har stått på hodet for å stelle til et
gildt lag, for så å oppleve at halvparten av gjestene insisterer på Farris
fra første stund og uvegerlig bidrar til at festen aldri når ut over
pratestadiet. Fortjener hun det? Jeg
vil hevde at å si nei takk ikke er en privatsak. Jeg vil hevde at for den som
ellers setter pris på et glass, er det uklokt å sette likhetstegn mellom det
å kjøre promillefritt og det å helt avstå fra alkoholforbruk under sosialt
samvær når man har tenkt å kjøre hjem etterpå. På grunn av tidsfaktoren er
det siste unødvendig forsiktig, og den overdrevne forsiktigheten har sin
pris: Den fratar menneskene muligheter for fellesskapsfølelse og glede. Dette
er mitt hovedpoeng. Men når man først snakker om prinsipprytteri, er det
fristene å føre diskusjonen et hakk videre: Er det i det hele tatt klokt å
sette for seg selv som en ufravikelig regel aldri å kjøre med den minste
promille? Jeg
mener nei, og grunnen er ganske generell: Akseptabel nivå for enhver
risikofaktor må bestemmes på bakgrunn av nivået for øvrige tilstedeværende
risikofaktorer. Jeg er helt enig i at den som kjører trett hjem klokken fire
om natten i to mil på mørk, vinterglatt vei, med jodlende passasjerer, bør
være klinkende edru. Men er det selvsagt å stille det samme kravet til den
som skal kjøre to kilometer klokken åtte en lys sommerkveld etter en rolig
middag? Er det ikke slik at den som kjører pent og rolig med 0,2 i promille i
det sistnevnte tilfellet er i mindre fare for å gjøre en feil
enn den som kjører promillefri i det førstnevnte tilfellet? Jeg kan ta en aktuell parallell i helsevesenet. Har du som
50-årig mann et kolesterolnivå på seks, bør du tenke over din situasjon. Men
ingen fornuftig lege vil anbefale deg å legge om kostholdet hvis du for øvrig er frisk, ikke røyker, mosjonerer jevnlig og
holder vekten. Din totale risikosituasjon er tilfredsstillende, og
gevinsten ved redusert kolesterolnivå vil neppe oppveie ulempene ved å være
streng mot seg selv i matveien. Jeg
argumenterer ikke her for at man uten videre kan tillate seg å gå tett opp
til promillegrensen på 0,5 når man skal kjøre bil (OBS: Skrevet i 1992). Den
grensen er et absolutt maksimum, og i mange situasjoner er det klokt å holde
seg klart unna den. På dette punktet forlanger jeg å ikke bli misforstått
av leseren. Beregning av egen promille kan dessuten ikke gjøres så nøyaktig
at det er forsvarlig å forsøke å legge seg tett opp til grensen. Men
jeg argumenterer for at de prinsipielle nei-takkerne
bør heve seg over overforenklede prinsipper. Selvsagt må det kjøres trygt.
Men garantert trygt er livet aldri. Vi gjør kompromisser hele tiden - på egne
vegne og ikke minst på våre barns – bl.a. fordi sosialt samkvem og glad utfoldelse
krever det. Hva som er en rimelig avveining av forskjellige hensyn, må
vurderes konkret i den enkelte situasjon. I spørsmålet om alkohol, sosialt
samvær og bilkjøring er dette ikke vanskeligere enn at ansvarlige, opplyste
mennesker selv bør kunne stå for vurderingen fra gang til gang. Prinsipper er
i denne sammenheng bare mentale krykker. |