Til åpningssiden: https://www.eriknord.no

Aktoratets skjeve jus

(Kronikk i Aftenposten 16.07.12)

I en påtalemyndighets prosedyre er et visst innslag av subjektivitet i tolkninger av rettsregler rimelig. Men i saken mot Anders Behring Breivik var det i i aktoratets utlegning av reglene om tilregnelighet en konsekvent utvelging av momenter i favør av en utilregnelighetskonklusjon – tildels med mangel på logikk.

Aktoratet pekte innledningsvis på at ved tolkning av begrepet psykotisk i straffeloven § 44 må det legges avgjørende vekt på begrepets definisjon i medisin. Aktoratet refererte en definisjon som uttrykker essensen i det å være psykotisk og som lovgiver har vektlagt i lovens forarbeider. I korthet går den ut på at forholdet til virkeligheten er vesentlig forstyrret, evnen til å reagere adekvat på vanlige inntrykk mangler og selvkontroll er ofte mistet. Det er altså personer med disse kjennetegnene lovgiver har ment ikke kan holdes ansvarlig og straffes. Spørsmålet for tingretten skulle dermed være om Breivik synes å kunne ha hatt disse kjennetegnene på tiden for terrorhandlingene. Men aktoratet tok ikke denne logiske konsekvensen av sitt eget premiss. I stedet hoppet det til en påstand om at det er 'helt utenkelig' at Breivik skal falle utenfor psykosebestemmelsen i § 44 hvis han oppfyller de spesifikke symptomkravene for en psykosediagnose. Dette var en kortslutning. Spesifikke symptomkrav er utarbeidet for kliniske, diagnostiske formål. Lovgiver har ikke befattet seg med disse. Selv om det oftest vil være samsvar, er det ingen logisk nødvendighet at en person som oppfyller diagnosemanualens spesifikke symptomkrav, passer til den essensielle medisinske definisjonen som lovgiver har trukket fram, og spesielt ikke med den grad av forstyrrelse i virkelighetsforståelse og selvkontroll som lovgiver har ment må til for at straffrihet skal innvilges. Randi Rosenqvist og andre har pekt på dette tidligere. Det er forbausende at aktoratet ikke holdt sine egne begreper fra hverandre. Konsekvensen fikk man se seinere i prosedyren: Vektleggingen av formell diagnostisering på bekostning av essens gjorde at aktoratet ikke fant å kunne utelukke med tilstrekkelig sannsynlighet at Breivik omfattes av § 44.

I spørsmålet om beviskrav for tilregnelighet redegjorde aktoratet først for rettspraksis i tilfeller hvor det står mellom straff og frifinnelse. Høyesteretts uttalelser varierer i tone fra at den `ikke uten videre er enig i at ren sannsynlighetsovervekt for tilregnelighet er tilstrekkelig` til at 'beviskravet for tilregnelighet er lavere enn beviskravet for selve handlingsskylden, men det er tale om nyanser, og beviskravet må holdes strengt`. Den første uttalelsen kan høres som om '65-70 % sikkerhet' vil være nok, mens den andre kan høres som om det kreves 85-90 %. Innenfor dette spennet vil det meste være prosedabelt. Aktoratet mente at sannsynligheten må være 'klart nærmere det strafferettslige beviskravet enn det sivilrettslige kravet om sannsynlighetsovervekt'. Dette antyder noe i retning av 85-90 %. Aktoratet la seg altså – ganske unødvendig - i aller øverste del av det usikkerhetsrommet Høyesterett har etterlatt.

Aktoratet pekte på at hvis alternativet til straff er langvarig frihetsberøvelse i psykisk helsevern, kan det hevdes at beviskravet bør reduseres, siden det da kan tenkes å spille mindre rolle for tiltalte om utfallet blir det ene eller det andre. Aktoratet avviste imidlertid denne tanken. Som begrunnelse anførte det tre forhold som tilsier at straff er verre enn psykisk helsevern. Her brister logikken. At straffen er verre enn særreaksjonen er bare et argument for at beviskravet bør settes høyere enn sannsynlighetsovervekt. De forholdene aktoratet nevnte, benekter ikke at forskjellen mellom straff og langvarig frihetsberøvelse i særreaksjon er vesentlig mindre enn forskjellen mellom straff og frifinnelse. De er derfor ikke argumenter mot at beviskravet settes lavere enn det som er tilfellet når alternativet er frifinnelse (som var aktoratets problemstilling).

Til slutt i sin juridiske utlegning tok aktoratet for seg spørsmålet om hvorvidt den tradisjonelle formuleringen 'tvil skal komme tiltalte til gode' bør tale for tilregnelighetsdom og straff når det er dette Breivik selv foretrekker. Her pekte aktoratet korrekt på at tvilsprinsippets idé er et ønske om sterkt vern av borgere mot ufortjent straff, og at det ikke derav følger at prinsippet kan brukes til å støtte en preferanse for straff. Men det var høyst relevant å drøfte om tvilsprinsippets idé er generaliserbart til andre uønskede, ufortjente tvangsreaksjoner i retten - herunder uønsket og ufortjent dom for utilregnelighet. Aktoratet viet ikke muligheten et ord.

Derimot anførte aktoratet - helt uten drøfting - tre argumenter for at tiltaltes preferanser uansett ikke kan tillegges vekt, herunder (1) at hvis han faktisk er utilregnelig, er han ikke kompetent til å velge, og (2) at han kan finne på å skifte holdning. Argumentet om mulig inkompetanse framstår som en urettmessig og krenkende umyndigjøring av Breivik sålenge utilregnelighet i retten ikke er sannsynliggjort. Endring av holdning er en risiko rettsvesenet lever med i andre sammenhenger, f.eks. i forbindelse med samtykker og tilståelser. Aktoratet unnlot samtidig helt å nevne mulige momenter i favør av å vise en tiltalts preferanser respekt. Disse kan omfatte at tiltalte ønsker å gjøre opp for seg ved å sone, eller ønsker å ta ansvar, eller ønsker å slippe et personlig stigma som 'gal', eller - som Breivik - ønsker å unngå å få sitt politiske budskap utdefinert. I sistnevnte forbindelse må man huske på at loven hjemler reaksjon kun mot terrorhandlingen, ikke mot den politiske meningen. Jeg veier ikke her disse ulike argumentene mot hverandre. Poenget mitt er at prosedyren manglet et minimum av fullstendighet og balanse.

Aktoratets hadde tidsnød på slutten. Men tidsnød kan ikke forklare ensidighet. Prosedyren gir ingen støtte til påtalemyndighetens påstand om at den gikk til rettssaken fristilt fra sin tidlige utilregnelighetskonklusjon.