|
Vitsene med livet av Erik Nord
Innhold Forord Forhistorier Noen tips før jeg
fortsetter Dernest vitsene i
følgende sammenhengende fortelling:
Det nedenstående er en smaksprøve. Den omfatter kun første del, dvs ikke groviser. Delene 2-4 kan bestilles fra meg. Send
i så fall epost til eriknord1948@gmail.com
. * Forord Jeg har alltid likt vitser.
Jeg har likt å høre dem og likt å fortelle dem. Og mens jeg er elendig til å
huske historie (det var mitt dårligste fag på Handelshøyskolen), og følgelig
nesten aldri leser historiebøker, fordi kort tid etterpå er alt jeg lærte
forduftet likevel, fester av en eller annen grunn morsomme historier seg
ganske godt i mitt hode. Alle vitsene i dette heftet har jeg gått og båret på
i årevis - noen nesten hele livet. Ikke alle er av like høy kvalitet, det
skal jeg medgi, og noen av dem har jeg vokst fra. Men det er unntakene.
Uansett holder alle seg tydelige. Til forskjell fra meg selv, svekkes de
ikke. Jeg tar dem med alle – også enkelte som ikke tåler sensitivitetslesing
- så får enhver leser selv følge sporadiske advarsler underveis og hoppe når
det trengs og finne fram til de som passer for hans eller hennes kjønn,
alder, personlighet, verdier og holdninger. Jeg prøver å dempe
opplevelse av oppramsing ved fortelle vitsene i en slags sammenhengende
historie med innslag av deres opprinnelse og mitt eget liv. Les ikke
nødvendigvis alle i ett jafs, og vit at det er når de fortelles hver for seg
i passende situasjoner at de kommer til sin egentlige rett. Til slutt vil jeg takke
min eldste sønn Even, uten hvis leende interesse og anerkjennelse og
eksplisitte ønske - uttrykt ikke lenge før hans forestående 40-års dag -
dette heftet neppe ville ha blitt til. Oslo, juni 2023 Erik
Nord (f. 1948), Folke Bernadottes vei 13b, Kringsjå.
Mobil 95753201. www.eriknord.no Forhistorier Den første vitsen jeg kan
huske, er selvsagt den om norsken, svensken og dansken som skulle se hvem som
kunne være lengst inne i grisefjøset. Jeg lo godt den gangen, selv om jeg som
voksen finner jeg det noe uklart hvorfor vitsen ble brukt som skrytehistorie.
Enklere å forstå var det at norsken omtrent på samme tid vant konkurransen om
største båt med opplysningen om at stuerten måtte bruke ubåt for å se om
potetene var kokt. Det var nok far som
fortalte de ovenstående. I andre vitser la han ikke nødvendigvis skjul på
politiske sympatier. For eksempel skal den kommunistiske avisa Pravda i
slutten av nittenfemtiårene ha referert som følger fra en løpsduell mellom en
russer og en amerikaner: ‘Amerikaneren kom nest sist, mens vår mann ble en
god nummer to.’ På denne tida bodde vi
i Haag, hvor jeg gikk på engelsk skole. Som elleveåring fikk jeg av en
klassekamerat ‘The Book of Laughs’
– med alt fra one-linere og kvikke svar til muntre
limericks og regulære vitser. Mitt eldste barnebarn Ulrik fikk boka nylig
til sin elleveårsdag etter at han kom hjem fra et halvt års engelsk skolegang
på Bali. Måtte boka fortsette å vandre i slekta. Man finner bl.a. slikt som ‘Waiter, my plate is wet.’ ‘That’s your soup,
sir!’, og det engelske svaret på hvor uheldig det var at kommaet kom for
tidlig i telegrammet som egentlig skulle lyde ‘Heng ham ikke, vent!’. Det er Clara Morse som leverer en lapp til
presten før gudstjenesten hvor det står ‘Albert Morse, having
gone to sea, his wife requests the congregation to pray for his safety.’ Men presten leser ‘Albert Morse, having gone to see his wife,
requests the congregation to pray for his safety.’ (I
parentes tilføyer jeg at nå som min egen kone har trent seg opp til å ta 105
kilo i markløft, har jeg sympati for prestens versjon.) Seinere fortalte far om
’den store olyckan på Enaresjøen’ (nord i Finland).
Matti sto og isfisket barhodet i tredve
kuldegrader. En besøkende svenske lurte på
varför Matti inte hade någon mössa på. ’Har du inte hört om den store olyckan
förra året?’ spurte Matti. Nei,
det hadde svensken ikke.
’Jag stod här och fiskade tilsammans med min vän
Toivo,’ sa Matti, ’och det var trettio grador kaldt, och jeg hade min svära
vargskinnsmössa på. Sän frågade Toivo om jag ville
ha en sup brännevin, och jag hörde honom inte!’ Jeg var ikke mye eldre
da far fant tiden inne til å nevne oksen Teobald,
som yr hoppet over et piggtrådgjerde for å få nærkontakt med Dagros. ‘Hva
heter du, da?’ spurte Dagros og blunket forførende. ‘Kall meg Teo,’ sa Teobald. ‘Resten henger igjen på gjerdet.’ Mor var langt sjeldnere
frampå, men en trøndervits kom i ny og ne. For eksempel lå det en kar og kava
i Nidelva. ‘Hjælp, hjælp!
Æ kainn itj å svøm!’ En
forbipasserende kone hørte ham og ropte tilbake: ‘Æ kainn
itj å svøm æ hell, men æ kauke da itj sånn for det!’ Mor fortalte også om
bondegutten som tok med kjæresten til Trondheim og ved ankomst spurte henne: ‘Vil du ha abbelsin eller kjør med trikken, Petra? I dag skjøtte æ itj pæng.’ Men det var ikke mor
som fortalte om bondekona som satt på toget sammen med en kar av det
kultiverte og konverserende slaget.
På Trøndelag teater var det Ibsenfestival.
Mannen bøyer seg fram og spør: ‘Unnskyld, men har fruen sett Peer Gynt?’ Kona rister bestemt på hodet. ‘Itj har æ sett’n, og itj vil æ sjå’n, og tek du’n fram, så hoppe æ ta
toget!’ Skjønt, er det
utenkelig at det var mor? Det var tross alt hun som bemerket at for at
pultost skal være velsmakende, må den være godt pult. Noen tips før jeg
fortsetter. Det verste som kan skje
med en vits er at poenget røpes i starten - kanskje allerede i
åpningssetningen ‘Har du hørt om han som …..?’ En kjæreste jeg hadde for flerfoldige tiår
siden hadde lett for å gå i denne fella. Kanskje var det derfor hun etter
hvert holdt seg med noen svært få, svært korte vitser. I den aller korteste –
som vel å merke kan være vanskelig å forstå skriftlig, så her bør leseren
lese høyt for seg selv - avskar hun enhver mulighet for å trå feil: ‘Har du
hørt om hotelldirektøren som så på sin piccolo?’ Hun skulle bare visst
at den samme direktøren kort tid etter ansatte en koldjomfru som viste seg å
ikke være noen av delene. Nesten alle vitser er
morsomst når de fortelles muntlig. Da øker ordspillmulighetene (fordi staveulikheter
skjules), og man får anledning til å dramatisere med stemmevariasjon,
mimikk og annet kroppsspråk og ikke minst smile oppbyggende underveis sammen
med tilhøreren. Samtidig er vitsers
morsomhet følsomme for ‘taiming’. Det er når
tilhørerne allerede er oppstemte og vitsen kommer som umiddelbart krydder
til noe som blir sagt eller skjer, at vitser utløser mest latter. Videre bemerket Henrik
Ibsen i ‘Peer Gynt’, da Fanden fikk dårlig respons i San Fransisco på et
glansnummer bestående i å grynte som en gris - et nummer han utførte ved
hjelp av en ekte gris som han holdt skjult under kappen sin og kløp, hvilket
førte til at salen bedømte gryntet som veldig overdrevet (‘ytterst outreret’) - at ‘se det fikk Fanden fordi han var dum
og ikke beregnet sitt publikum’. Utmerkede vitser fortalt til personer
som ikke har sans for vitser, lider en grum skjebne. Det samme gjør en del
rufsete vitser fortalt av menn til damer i øyeblikk av uvett. Det finnes til
og med vitser fortalt av damer som menn ikke synes er morsomme. De er ikke
med i dette heftet. Jeg nevner disse
momentene som advarsler. Forvent ikke at du skal hyle av latter når du leser
vitsene i det følgende, og les dem for all del ikke opp for andre. Kommer du
over en vits du liker, er mitt råd at du spikrer den til minnet og drar den
muntlig og ledig ved rette anledning til rette person(er) med aktiv bruk av
humørfylt kropp og fortellerevne. Del 1: For alle 1 Vitser er fiksjon.
Men la meg først ta en snartur innom virkelighetens verden. Jeg nevnte min
kone. Hun har stor sans for humor, men er litt kresen når det gjelder vitser
og kan styre seg for en del av mine. Jeg må også innrømme at få av mine kan
konkurrere med de beste av hennes egne sanne historier. Blant annet fikk hun
en gang i oppgave å mime ‘lavinehund’, men leste feil i farten og satte i
gang med å mime ‘latrinehund’. Man kan forestille seg forskjellige
toalettscenarier som min kone dro tilskuerne gjennom, alt mens de prøvde seg
med ulike kloakkdyr, men latrinehunden fant de aldri. Det nærmeste de kom var
‘drittbikkje’. 2 Venninna Toril fra
Bergen var ikke snauere. Hun jobbet på et tidspunkt som servitør og fikk
pianisten Leif Ove Andsnes som gjest. Toril blandet ham sammen med
trompetisten Ole Edvard Antonsen. Så da Andsnes spurte om det var veldig mye
hvitløk i sneglene, svarte Toril at det var så mye hvitløk at trompeten hans
kom til å slå krøll på seg. 3 Hvis livet til
stadighet arter seg slik, trenger man ikke vitser. Men det gjør livet ikke,
selv ikke for min kone, og det var faktisk ingen ringere enn henne som en dag
for en del år siden kunne referere fra vitseutvekling under et sjefsmøte i et
av våre departementer. Det er i grunnen godt å vite at slikt kan forkomme
blant byråkratene, og vitsen kona mi tok med hjem var slett ikke dårlig. En
påseilet finnmarking kom kjørende på ferskt vinterføre og fikk se en
politikontroll litt lenger framme. Han kjører til side og stanser og krabber
over i baksetet. En politimann kommer bort og banker på vinduet.
Finnmarkingen ruller ned. ‘Hva foregår her?’ spør politimannen. ‘Det va’
kameraten min som kjørt’. ‘Hvor er det blitt av ham, da?’ ‘Nei, hainn stakk nå av.’ Politimannen ser seg om i nysnøen.
‘Sier du det? Her finnes ikke fotspor i snøen.’ Finnmarkingen titter ut.
‘Nei, det e vel det som kalles sporløst
forsvunnet!’ 4 Fra samme sjefsmiljø
kom min kone også trekkende med et eldre ektepar som befant seg i et
banklokale og ble vitner til et ran. Mannen gikk resolutt bort til raneren og
forklarte at han var sivil betjent og at raneren hermed var arrestert. Men
kona tok mannen sin i armen og trakk ham vekk. ‘Nei, vennen min. Du er ikke
sivil betjent. Du er senil dement.’ 5 I den andre enden av
aldersskalaen er det heldigvis langt større våkenhet. Avdøde prest Karsten
Isachsen fortalte med befriende selvironi om presten som i en
barnegudstjeneste spurte om hva som er lite og brunt og har buskete hale og
hopper fra tre til tre. Det er stille et øyeblikk blant barna. Så rekker
Petter hånden i været. ‘Ja?’ sier presten. ‘Vanligvis ville jeg ha sagt at
det er et ekorn,’ sier Petter. ‘Men siden det er deg som spør, så er det vel
Jesus.’ 6 Fantasi i samme bane
ble utvist i en kø i kantina på avdeling for schizofrene på et psykiatrisk
sykehus. En eldre kar presser seg fram. ‘Hvem tror du du er?’ protesterer de
som står foran ham. ‘Jeg er Napoleon,’ svarer karen. ‘Hvem har sagt det?’
spør de andre. ‘Det har Gud sagt,’ svarer karen. ‘Det har jeg aldri sagt,’
kommer det fra en kar lenger bak. 7 Verre blir det når
fantasi kombineres med tiltakslyst. Vi skal 50 år tilbake i tid. En
nordlending kom til Oslo for første gang. Han lander på gamle Fornebu og tar
drosje mot sentrum. ‘Æ ha hørt at dokker kjør som no’n
svin her i Oslo,’ sier han konverserende fra baksetet. ‘Det er helt riktig,’
svarer sjåføren. For å gi den freidige nordlendingen et støkk, legger han
seg litt seinere helt til høyre med kurs for en gammel dame som går i veikanten.
Sjåføren retter opp i siste øyeblikk for ikke å treffe. Da hører han et
dunk. ‘Hva var det?’ utbryter han.
‘Slapp av,’ sier passasjeren. ‘Æ så du bomma, så æ tok ho med døra!’ 8 Pekka og Juhani, på
den annen side, kombinerte fantasi med flukt. Det skjedde etter en veritabel
helaften i Hamburg under krigen. Etter at de hadde lagt seg, ble byen bombet
sønder og sammen av de allierte. En og annen bygning ble likevel stående,
bl.a. hotellet til Pekka og Juhani. De våknet langt ut på formiddagen uten å
huske noe særlig, men med røde never og skrammer i ansiktet og en klar fornemmelse
av at det hadde gått svært livlig for seg ved en rekke vannhull. Juhani
karet seg bort til vinduet og trakk fra gardinen. Ved synet av alle de
rykende ruinene snudde han seg fortvilt mot kameraten: ‘Du Pekka, du Pekka.
Vi måste åka hem! Det här kann vi inte betala!’ 9 Flukt var også valget
til to karer som var på bærtur og fikk
se en bjørn et stykke
unna. Den ene åpnet sekken
og skiftet til joggesko i en fart. ’Hvorfor gjør du det?’
spurte kameraten. ‘Du klarer ikke å løpe fra bjørnen uansett.’ ‘Det holder at
jeg løper fra deg,’ sa den første. 10 Man kan også velge å
forholde seg helt rolig. En mann spurte en annen: ‘U-u-nnskyld,
k-kan d-u si m-meg v-v-veien til p-p-postk-k-kontoret?’
Den andre svarte ikke. Den stamme gjentok spørsmålet: ‘U-u-nnskyld, k-kan d-u si m-meg v-v-veien til p-p-postk-k-kontoret?’ Fortsatt intet svar. Den stamme ga seg
ikke: ‘U-u-nnskyld, k-kan d-u si m-meg v-v-veien
til p-p-postk-k-kontoret?’ Da det fortsatt ikke var
svar å få, ga den stamme opp og gikk videre. En tredje kar hadde vært vitne
til opptrinnet og gikk bort til den tause mannen og spurte hvorfor han ikke hadde svart. Da kom det:‘T-tror d-du j-jeg v-v-vil ha m-meg en på t-t-trynet,
eller? 11 Et alternativ til
fantasi og tiltak når man stilles overfor et problem, er å være flegmatiker og
utvise sinnsro. For eksempel falt en mann ned i en bredsprekk.
Kameraten roper at han går etter hjelp. ‘Fint, jeg blir her,’ svarer mannen i
sprekken. Etter bare noen sekunder kommer kameraten tilbake. ‘Forresten, her
har du litt whisky å varme deg på,’ roper han og slipper ned ei lerke.
‘Flott,’ svarer mannen i sprekken. ‘Jeg har is!’ Kameraten drar av gårde, og
en time seinere dukker det opp et nytt fjes på toppen av sprekken. ‘Hei, det
er Røde Kors!’ roper fjeset. ‘Jeg har kjøpt lodd!’ kommer det tilbake. 12 Sinnsro viste også
kapteinen på et Lufthansafly som på vei til USA
måtte nødlande i Atlanterhavet. Jeg hørte Johan Grieg Alberts, seinere
forlegger av min bok om Røykeloven, bruke historien som innledning til et
foredrag en gang i forrige århundre. Han kunne fortelle at det kom en melding til passasjerene over
høyttaleren. Johan dro meldingen med sterk tysk aksent, inklusive kraftig
skarring og ‘z’ i stedet for ‘th’-lyd: ‘Ladies and gentlemen. Unfortunately, we have had to land on the ze water.
Please stay calm, and listen carefully. Zose of you
who can swim, please walk out on ze right wing, and zose
of you who can not swim, please walk out on
the ze left wing.’ Etter
at alle hadde fulgt instruksjonen, kom det en ny melding:’Zank you. Now, for zose on ze right
wing, New York is one zousand miles to ze west. And
for zose on ze left wing – zank
you for flying Lufthansa!’ 13 Og hva med mitt
barnebarn Ulriks favorittvits i åtte-ni års alderen, om kaninen som kom inn
til handelsmannen og spurte: ‘Har’i salat?’ (grov
stemme, trykk på første stavelse) . ‘Nei,’ sa handelsmannen. Kaninen
tusla ut, men var tilbake neste dag med samme spørsmål: ‘Har’i
salat?’. ‘Nei, har jeg sagt,’ sa handelsmannen. Kaninen ut igjen, men også
inn igjen neste dag – med samme spørsmål: ‘Har’i
salat?’. ‘Nei, for faen,’ sier handelsmannen, ‘og spør du én gang til, tar
jeg deg i øra og spikrer deg oppetter veggen!’ Kaninen vagger med hodet og
tusler ut. Neste dag er den der igjen: ‘Har’i
spiker? ‘Nei,’ sier handelsmannen. ‘Har’i salat?’
spør kaninen. 14 Også på selgersiden
er det viktig med sinnsro. Min gode venn Harald Opheim fortalte om en mann
som kom til intervju om en ledig ekspeditørstilling i en klesforretning.
Eieren var fornøyd med det mannen hadde å fortelle om seg selv, men forklarte
at søkeren måtte bestå en praktisk prøve. Eieren holdt fram en knallgul
dress. ‘Her.. Nå går jeg ut en tur. Klarer du å selge denne innen jeg er
tilbake, får du jobben.’ Søkeren
nikket og eieren gikk. Noen timer seinere kom han tilbake. ‘Nå? Hvordan gikk
det med dressen?’ Joda, søkeren hadde da fått solgt den. ‘Hva?’ Eieren trodde
nesten ikke sine egne ører. ‘Klarte du virkelig å selge den? Men hva sa
kjøperen da?’ ‘Han sa ikke stort,’ sa søkeren. ‘Men førerhunden knurra noe
jævlig.’ 15 Heller ikke en
juletreselger mor fortalte om, lot seg lett bringe ut av fatning. Det var
23. desember, og de gjenværende trærne var dårlige. En dame søkte fortvilt
igjennom beholdningen. Det minst dårlig treet manglet helt greiner på den ene
sida, noe damen påpekte. ‘Kan du ikke bare stille det mot veggen, da, så ser
man det ikke?’ sa selgeren. ‘Men da kan vi jo ikke går rundt det,’ innvendte
damen. ‘Kan dere ikke bare gå litt fram og tilbake foran det, da?’ 16 Nevnes må også to
nordlendinger som sto og skuet utover høstlig landskap. ‘Nu
går det mot vinter,’ sier den ene. ‘Og vi som har ingen sommar
hatt.’ Den andre svarer: ‘Ka ska du med sommarhatt nu som det går mot
vinter?’ 17 Andre har verken
fantasi eller sinnsro, men skårer til gjengjeld høyt på praktisk legning. En
vestlending, for eksempel, trengte kone. Han satte inn følgende annonse i
lokalavisa: Dame søkes for ekteskap. Må ha båt med påhengsmotor. Send
bilde av motoren. 18 I samme gate finner
vi samekona som var blitt enke. Hun gikk til lokalavisa for å rykke inn en
dødsannonse. ‘Ja, hva skal det stå der da? ville sekretæren i ekspedisjonen
vite. ‘Han Mattis er død,’ sier kona. ‘Det var nå veldig kort og
nøkternt, da,’ sier sekretæren. Men kona vil ikke ha noen lengre tekst.
Sekretæren forstår at det kanskje er fordi kona har dårlig råd. ‘Vi har en
minstepris,’ forklarer hun. ‘Du kan godt skrive litt mer uten at det blir
dyrere for deg. Høyt elsket og dypt savnet, eller noe slikt.’
Sekretæren smiler oppmuntrende. ‘Åja. Ja da så.’
Kona tenker seg om. ‘Da skal det stå: ‘Han Mattis er død. Snøscooter
selges.’ 19 Enkel og praktisk
var også oppfinneren som kom på patentkontoret med nyoppfunnet
musefelle, bestående i en fjøl, et barberblad stilt
loddrett midt på fjøla med skarpside opp, og en ostebit ved siden av
barberbladet. ‘Javel, hvordan virker denne, da?’
spør patentingeniøren. ‘Jo, nå kommer musa trippende bortover gulvet ved
lukten av ost, og så strekker den seg over barberbladet etter ostebiten, og
da blir halsen dens skåret over.’ Patentingeniøren rister på hodet. ‘Hva om
den kommer fra den andre siden og bare tar osten og går?’ Oppfinneren ser
problemet og tusler slukøret sin vei. Men neste dag er han tilbake og legger
igjen fjøla med barberbladet på ingeniørens skrivebord. Nå er ostebiten
borte. ‘Jaha,’ sier ingeniøren skeptisk. ‘Hvordan virker denne, da?’ ‘Jo,’ sier oppfinneren. ‘Nå kommer musa
trippende og strekker halsen over barberbladet og utbryter (beveg hodet
fra side til side og se skuffet ut): ‘Ingen ost!’. 20 Også håndverkere er
praktisk orientert. En av dem holdt
på med å legge vinyl på kjøkkengulvet til en frue. Etter en stund tok han seg
en pause og ville ta fram pungen med rulletobakk. Han kjente på alle lommer,
men der var den ikke. Da så han en liten hump under vinylen der den allerede
var lagt og limt. ‘Faen,’ tenkte han. Så tok han en hammer og banket ut
humpen så den ikke syntes. Akkurat da stakk fruen hodet inn og holdt fram
tobakkspungen. ‘Hei, jeg fant denne i entréen. Du har ikke sett hamsteren
min?’ 21 Men det er ikke
alltid praktisk orientering hjelper. En hvit mann kom en kveld til en by i
Mississippi, USA, i 1950-årene, da raseskille ble strengt praktisert i mange
sydstater. Det var fullt på byens hotell for hvite. Det fantes et annet
hotell som bare tok imot svarte. Mannen smurte inn ansiktet med skokrem og
klarte å lure seg til et rom. Han ba om å bli vekket neste dag. Klokka åtte
om morgenen ringte det fra resepsjonen. Mannen sto opp og spiste frokost og
gikk for å ta en buss til neste by. Men bussen var bare for hvite, og mannen
hadde glemt skokremen, så han ble stanset i døra. Han tok fram et lommetørkle
for å ta bort kremen. Men den gikk ikke av. Det viste seg at de hadde vekket
feil mann! 22 Det motsatte – altså
mangel på praktisk orientering - ble et tema da jeg i siste del av 1970-årene
hadde jobb i Kommunaldepartementets arbeidsmiljøavdeling. Måten avdelingen
ble ledet på, var en vits i seg selv – behørig lagt ut i romanen
‘Stillingskrigen’ fra 1983. Her skal kun nevnes at en ny arbeidsmiljølov ble
satt ut i livet i 1977. Departementet hadde i den forbindelse mye kontakt med
arbeidslivets parter. Arbeidsgiverforeningen klaget stadig over
firkantethet i loven og overbeskyttelse av ansatte. Man kan forestille seg at
folka fra Arbeidsgiverforeningen ville ha likt historien om franskmannen,
araberen og norsken som skrøt av sine respektive land. De trakk selvsagt
særlig fram damene. ‘Hos oss,’ sa franskmannen stolt, ’kan vi ta med hendene
rundt livet på damene slik at fingrene møtes, og,’ understreket han, ‘det er
ikke fordi vi er så langfingret, men fordi damene er så smale om livet.’
‘Ha!’ sier araberen. ’Det der er ingenting. Når våre damer rir, subber
føttene deres i bakken, og det er ikke fordi hestene våre er så små, men
fordi damene våre har så lange, smekre bein.’
‘Greit nok,’ sier norsken. ‘Men hos oss er det slik at når en mann
klyper kona i rumpa i det han går på jobb, disser rumpa fremdeles når han
kommer hjem, og det er ikke fordi damene våre er så feite, men fordi vi har
så kort arbeidstid!’ 23 Seinere i yrkeslivet
befant jeg meg stort sett blant akademikere som ikke hadde den fjerneste
interesse for praktiske hensyn, men i stedet dyrket logikk og konsistens og
rasjonalitet i beslutninger. På en konferanse i Buenos Aires i 1994 hadde en
gjeng filosofer kommet sammen til et nachspiel. Alistair - meritert professor
fra Skottland - la fram en historie som tydeligvis var godt kjent innenfor
faget og utløste langvarig og sakkyndig humring i
den tilstedeværende intelligentsia. Det satt en kar på en bar. Så kom en
annen og slo seg ned ved siden av ham, og de kom i prat. ‘Hva driver du med?’
ville den sist ankomne vite. ‘Jeg er logiker,’ sa den første. ‘Jeg driver med
logikk.’ ‘Logikk?’ sa den andre. ‘Hva er det?’ ‘Jo, det skal jeg forklare
deg,’ sa den første. ‘Du har kanskje et akvarium hjemme hos deg?’ Jo, den
andre hadde faktisk det. ‘Da er du sikkert glad i fisk,’ sa logikeren. Joda, den andre var glad i fisk. ‘Og da er
du sikkert glad i dyr også.’ sa logikeren. Joda, den andre var glad i dyr også.
‘Og da er du sikkert glad i mennesker også?’ Joda, han var glad i mennesker.
‘Og da,’ fortsatte logikeren, ‘er du sikkert glad i kvinnfolk.’ Joda, den
andre måtte innrømme at han var glad i kvinnfolk. ‘Der kan du se,’ sa
logikeren. ‘Der har du et eksempel på logikk.’ Den andre nikket og var dypt
imponert. Etter en stund måtte
logikeren gå. En tredje kar kom og inntok den ledige plassen. Den andre karen
tenkte at nå skulle han imponere med sin nye kunnskap. Så etter litt løsprat
spurte han den nyankomne: ‘Vet du hva logikk er?’ Logikk? Nei, det var den
nyankomne usikker på. ‘OK, da skal jeg forklare deg det. Har du et akvarium
hjemme?’ Nei, det hadde den nyankomne ikke. ‘Å
faen, er du homo, eller?’ 24 Jeg avslutter denne
delen med en historie fra 1975, da jeg oppholdt jeg meg et år ved et
forskningsinstitutt i Paris og fikk franske venner. Under et middagsbesøk
hjemme hos Patrick og Corinne fikk jeg servert en
historie i flere akter. ‘Her kommer første akt,’ sa Patrick. ‘En dame står og
lager mat på kjøkkenet. Mannen kommer og gir seg til å lette på grytelokk og
røre i steikepanna og spørre om kona passer på å ikke svi sausen osv, osv (Patrick spilte
livlig ut), til hun irritert utbryter: ‘Er det deg eller meg som lager
mat?’ ‘Andre akt,’ fortsatte
Patrick: ‘Mannen og kona er ut og kjører bil. Han er bak rattet. Hun sitter
og maser om at han kjører for fort og ikke ser seg i speilet når han skifter
fil og skal han ikke snart komme seg forbi den lastebilen osv, osv (igjen spilte
Patrick livlig ut), til mannen irritert utbryter: ‘Er det deg eller meg
som kjører?’ ‘Fjerde akt,’ sa
Patrick. ‘Tredje,’ rettet jeg. ‘Er det deg eller meg som forteller? sa
Patrick. Rett i fella. Jeg ség ned på gulvet under tyngden av min egen dumhet og ble
liggende å le. Det har jeg aldri gjort verken før eller siden. Patrick og Corinne lurte på om nordmenn alltid tok så godt imot
vitser. Siden våget jeg å dra vitsen da jeg var toastmaster i min brors
bryllup. Jeg sier ‘våget’, for tenk om langbordsettingen gjorde at ingen
ville føle seg kallet til å stå fram med protest? Hvilken vei skulle jeg da
ta ut? Men knapt var ‘fjerde akt’ uttalt før et mangestemmig sus bølget
oppover mot meg fra begge bord: ‘Tredje, tredje, tredje …. ‘
Sekunder seinere uteble latteren ikke. Har du moret
deg? Du kan eventuelt bestille voksendelen ved å ringe 95753201 eller sende
epost til eriknord1948@gmail.com
. Men allerede her skal du få se en morsom plakat. |
‘