Til åpningssiden: https://www.eriknord.no

 

Vitsene med livet                     

Av

Erik Nord

 

Innhold                                                                         

Forord                                                                                                      

Forhistorier                                                                                                        

Noen tips før jeg fortsetter

Del 1: For alle

 

1-2 To sanne historier

3 Promillekjøring i nord

4 Sivil betjent

5 Barnegudstjeneste

6 Blant schizofrene

7 Grisekjøring i Oslo

8 Bomba Hamburg

9 Løpe fra bjørn

10 La være å svare

11 Sinnsro

12 Flying Lufthansa

13 Kul kanin

14 Kunsten å selge dress

15 Kunsten å selge juletre

16 Det går mot vinter 

17 Kontaktannonse

18 Dødsannonse

19 Musefelle

 

(forts ‘del 1’)

 

20 Gulvbelegg

21 Skokrem til besvær

22 Franskmannen, araberen og norsken

23 Logikeren

24 Utidig innblanding

 

Del 2: For voksne

 

25 Våryrt ekorn

26 Kontaktannonse 2

27 Hva er synd?

28 Oliver Twist

29 Oppskjørtet dame

30 Flyktige deler

31 Grevinnen

32 Lusemiddel

33 Rødhette

 

 

Del 3: Helst for herrer?

                                    

34 Kaffe på flyet

35 Hinnen

36 I bankvelvet

37 Kamelballer

38 Apestreker

39 Gorillajegeren

40 Kråkejegeren

41 Nasty Ned

 

Del 4: Ikke for sarte sjeler

 

42 Konkurranse 1

43 Konkurranse 2

44 Bordell

45 Gulldo

46 Vanning av kamel

47Kyskhetsbelte

48 Hønsemøkk

 

Forord

Jeg har alltid likt vitser. Jeg har likt å høre dem og likt å fortelle dem. Og mens jeg er elendig til å huske historie (det var mitt dårligste fag på Handelshøyskolen), og følgelig nesten aldri leser historiebøker, fordi kort tid etterpå er alt jeg lærte forduftet likevel, fester av en eller annen grunn morsomme historier seg ganske godt i mitt hode. Alle vitsene i dette heftet har jeg gått og båret på i årevis - noen nesten hele livet. Ikke alle er av like høy kvalitet, det skal jeg medgi, og noen av dem har jeg vokst fra. Men det er unntakene. Uansett holder alle seg tydelige. Til forskjell fra meg selv, svekkes de ikke. Jeg tar dem med alle – også enkelte som ikke tåler sensitivitetslesing - så får enhver leser selv følge sporadiske advarsler underveis og hoppe når det trengs og finne fram til de som passer for hans eller hennes kjønn, alder, personlighet, verdier og holdninger.

Jeg prøver å dempe opplevelse av oppramsing ved fortelle vitsene i en slags sammenhengende historie med innslag av deres opprinnelse og mitt eget liv. Les ikke nødvendigvis alle i ett jafs, og vit at det er når de fortelles hver for seg i passende situasjoner at de kommer til sin egentlige rett.

Til slutt vil jeg takke min eldste sønn Even, uten hvis leende interesse og anerkjennelse og eksplisitte ønske - uttrykt ikke lenge før hans forestående 40-års dag - dette heftet neppe ville ha blitt til.

Oslo, juni 2023  

Erik Nord (f. 1948), Folke Bernadottes vei 13b, Kringsjå.                                                  

Mobil 95753201. www.eriknord.no

 

Forhistorier

Den første vitsen jeg kan huske, er selvsagt den om norsken, svensken og dansken som skulle se hvem som kunne være lengst inne i grisefjøset. Jeg lo godt den gangen, selv om jeg som voksen finner jeg det noe uklart hvorfor vitsen ble brukt som skrytehistorie. Enklere å forstå var det at norsken omtrent på samme tid vant konkurransen om største båt med opplysningen om at stuerten måtte bruke ubåt for å se om potetene var kokt.

Det var nok far som fortalte de ovenstående. I andre vitser la han ikke nødvendigvis skjul på politiske sympatier. For eksempel skal den kommunistiske avisa Pravda i slutten av nittenfemtiårene ha referert som følger fra en løpsduell mellom en russer og en amerikaner: ‘Amerikaneren kom nest sist, mens vår mann ble en god nummer to.’

På denne tida bodde vi i Haag, hvor jeg gikk på engelsk skole. Som elleveåring fikk jeg av en klassekamerat ‘The Book of Laughs’ – med alt fra one-linere og kvikke svar til muntre limericks og regulære vitser. Mitt eldste barnebarn Ulrik fikk boka nylig til sin elleveårsdag etter at han kom hjem fra et halvt års engelsk skolegang på Bali. Måtte boka fortsette å vandre i slekta.  Man finner bl.a. slikt som ‘Waiter, my plate is wet.’ ‘That’s your soup, sir!’, og det engelske svaret på hvor uheldig det var at kommaet kom for tidlig i telegrammet som egentlig skulle lyde ‘Heng ham ikke, vent!’.  Det er Clara Morse som leverer en lapp til presten før gudstjenesten hvor det står ‘Albert Morse, having gone to sea, his wife requests the congregation to pray for his safety.’ Men presten leser ‘Albert Morse, having gone to see his wife, requests the congregation to pray for his safety.’ (I parentes tilføyer jeg at nå som min egen kone har trent seg opp til å ta 105 kilo i markløft, har jeg sympati for prestens versjon.)

Seinere fortalte far om ’den store olyckan på Enaresjøen’ (nord i Finland). Matti sto og isfisket barhodet i tredve kuldegrader. En besøkende svenske lurte på varför Matti inte hade någon mössa på. ’Har du inte hört om den store olyckan förra året?’ spurte Matti. Nei, det hadde svensken ikke. ’Jag stod här och fiskade tilsammans med min vän Toivo,’ sa Matti, ’och det var trettio grador kaldt, och jeg hade min svära vargskinnsmössa på. Sän frågade Toivo om jag ville ha en sup brännevin, och jag hörde honom inte!’

Jeg var ikke mye eldre da far fant tiden inne til å nevne oksen Teobald, som yr hoppet over et piggtrådgjerde for å få nærkontakt med Dagros. ‘Hva heter du, da?’ spurte Dagros og blunket forførende. ‘Kall meg Teo,’ sa Teobald. ‘Resten henger igjen på gjerdet.’

Mor var langt sjeldnere frampå, men en trøndervits kom i ny og ne. For eksempel lå det en kar og kava i Nidelva. ‘Hjælp, hjælp! Æ kainn itj å svøm!’ En forbipasserende kone hørte ham og ropte tilbake: ‘Æ kainn itj å svøm æ hell, men æ kauke da itj sånn for det!’

Mor fortalte også om bondegutten som tok med kjæresten til Trondheim og ved ankomst  spurte henne: ‘Vil du ha abbelsin eller kjør med trikken, Petra? I dag skjøtte æ itj pæng.’

Men det var ikke mor som fortalte om bondekona som satt på toget sammen med en kar av det kultiverte og konverserende slaget.  På Trøndelag teater var det Ibsenfestival. Mannen bøyer seg fram og spør: ‘Unnskyld, men har fruen sett Peer Gynt?’  Kona rister bestemt på hodet. ‘Itj har æ sett’n, og itj vil æ sjå’n, og tek du’n fram, så hoppe æ ta toget!’

Skjønt, er det utenkelig at det var mor? Det var tross alt hun som bemerket at for at pultost skal være velsmakende, må den være godt pult.

Noen tips før jeg fortsetter.

Det verste som kan skje med en vits er at poenget røpes i starten - kanskje allerede i åpningssetningen ‘Har du hørt om han som …..?’  En kjæreste jeg hadde for flerfoldige tiår siden hadde lett for å gå i denne fella. Kanskje var det derfor hun etter hvert holdt seg med noen svært få, svært korte vitser. I den aller korteste – som vel å merke kan være vanskelig å forstå skriftlig, så her bør leseren lese høyt for seg selv - avskar hun enhver mulighet for å trå feil: ‘Har du hørt om hotelldirektøren som så på sin piccolo?’

Hun skulle bare visst at den samme direktøren kort tid etter ansatte en koldjomfru som viste seg å ikke være noen av delene.

Nesten alle vitser er morsomst når de fortelles muntlig. Da øker ordspillmulighetene (fordi staveulikheter skjules), og man får anledning til å dramatisere med stemmevariasjon, mimikk og annet kroppsspråk og ikke minst smile oppbyggende underveis sammen med tilhøreren.

Samtidig er vitsers morsomhet følsomme for ‘taiming’. Det er når tilhørerne allerede er oppstemte og vitsen kommer som umiddelbart krydder til noe som blir sagt eller skjer, at vitser utløser mest latter.

Videre bemerket Henrik Ibsen i ‘Peer Gynt’, da Fanden fikk dårlig respons i San Fransisco på et glansnummer bestående i å grynte som en gris - et nummer han utførte ved hjelp av en ekte gris som han holdt skjult under kappen sin og kløp, hvilket førte til at salen bedømte gryntet som veldig overdrevet (‘ytterst outreret’) - at ‘se det fikk Fanden fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum’. Utmerkede vitser fortalt til personer som ikke har sans for vitser, lider en grum skjebne. Det samme gjør en del rufsete vitser fortalt av menn til damer i øyeblikk av uvett. Det finnes til og med vitser fortalt av damer som menn ikke synes er morsomme. De er ikke med i dette heftet.

Jeg nevner disse momentene som advarsler. Forvent ikke at du skal hyle av latter når du leser vitsene i det følgende, og les dem for all del ikke opp for andre. Kommer du over en vits du liker, er mitt råd at du spikrer den til minnet og drar den muntlig og ledig ved rette anledning til rette person(er) med aktiv bruk av humørfylt kropp og fortellerevne.

 

Del 1: For alle

1 Vitser er fiksjon. Men la meg først ta en snartur innom virkelighetens verden. Jeg nevnte min kone. Hun har stor sans for humor, men er litt kresen når det gjelder vitser og kan styre seg for en del av mine. Jeg må også innrømme at få av mine kan konkurrere med de beste av hennes egne sanne historier. Blant annet fikk hun en gang i oppgave å mime ‘lavinehund’, men leste feil i farten og satte i gang med å mime ‘latrinehund’. Man kan forestille seg forskjellige toalettscenarier som min kone dro tilskuerne gjennom, alt mens de prøvde seg med ulike kloakkdyr, men latrinehunden fant de aldri. Det nærmeste de kom var ‘drittbikkje’.

2 Venninna Toril fra Bergen var ikke snauere. Hun jobbet på et tidspunkt som servitør og fikk pianisten Leif Ove Andsnes som gjest. Toril blandet ham sammen med trompetisten Ole Edvard Antonsen. Så da Andsnes spurte om det var veldig mye hvitløk i sneglene, svarte Toril at det var så mye hvitløk at trompeten hans kom til å slå krøll på seg.

3 Hvis livet til stadighet arter seg slik, trenger man ikke vitser. Men det gjør livet ikke, selv ikke for min kone, og det var faktisk ingen ringere enn henne som en dag for en del år siden kunne referere fra vitseutvekling under et sjefsmøte i et av våre departementer. Det er i grunnen godt å vite at slikt kan forkomme blant byråkratene, og vitsen kona mi tok med hjem var slett ikke dårlig. En påseilet finnmarking kom kjørende på ferskt vinterføre og fikk se en politikontroll litt lenger framme. Han kjører til side og stanser og krabber over i baksetet. En politimann kommer bort og banker på vinduet. Finnmarkingen ruller ned. ‘Hva foregår her?’ spør politimannen. ‘Det va’ kameraten min som kjørt’. ‘Hvor er det blitt av ham, da?’ ‘Nei, hainn stakk nå av.’ Politimannen ser seg om i nysnøen. ‘Sier du det? Her finnes ikke fotspor i snøen.’ Finnmarkingen titter ut. ‘Nei, det e vel det som kalles sporløst forsvunnet!’

4 Fra samme sjefsmiljø kom min kone også trekkende med et eldre ektepar som befant seg i et banklokale og ble vitner til et ran. Mannen gikk resolutt bort til raneren og forklarte at han var sivil betjent og at raneren hermed var arrestert. Men kona tok mannen sin i armen og trakk ham vekk. ‘Nei, vennen min. Du er ikke sivil betjent. Du er senil dement.’

5 I den andre enden av aldersskalaen er det heldigvis langt større våkenhet. Avdøde prest Karsten Isachsen fortalte med befriende selvironi om presten som i en barnegudstjeneste spurte om hva som er lite og brunt og har buskete hale og hopper fra tre til tre. Det er stille et øyeblikk blant barna. Så rekker Petter hånden i været. ‘Ja?’ sier presten. ‘Vanligvis ville jeg ha sagt at det er et ekorn,’ sier Petter. ‘Men siden det er deg som spør, så er det vel Jesus.’

6 Fantasi i samme bane ble utvist i en kø i kantina på avdeling for schizofrene på et psykiatrisk sykehus. En eldre kar presser seg fram. ‘Hvem tror du du er?’ protesterer de som står foran ham. ‘Jeg er Napoleon,’ svarer karen. ‘Hvem har sagt det?’ spør de andre. ‘Det har Gud sagt,’ svarer karen. ‘Det har jeg aldri sagt,’ kommer det fra en kar lenger bak.

7 Verre blir det når fantasi kombineres med tiltakslyst. Vi skal 50 år tilbake i tid. En nordlending  kom til Oslo for første gang. Han lander på gamle Fornebu og tar drosje mot sentrum. ‘Æ ha hørt at dokker kjør som no’n svin her i Oslo,’ sier han konverserende fra baksetet. ‘Det er helt riktig,’ svarer sjåføren. For å gi den freidige nordlendingen et støkk, legger han seg litt seinere helt til høyre med kurs for en gammel dame som går i veikanten. Sjåføren retter opp i siste øyeblikk for ikke å treffe. Da hører han et dunk. ‘Hva var det?’ utbryter han.  ‘Slapp av,’ sier passasjeren. ‘Æ så du bomma, så æ tok ho med døra!’

8 Pekka og Juhani, på den annen side, kombinerte fantasi med flukt. Det skjedde etter en veritabel helaften i Hamburg under krigen. Etter at de hadde lagt seg, ble byen bombet sønder og sammen av de allierte. En og annen bygning ble likevel stående, bl.a. hotellet til Pekka og Juhani. De våknet langt ut på formiddagen uten å huske noe særlig, men med røde never og skrammer i ansiktet og en klar fornemmelse av at det hadde gått svært livlig for seg ved en rekke vannhull. Juhani karet seg bort til vinduet og trakk fra gardinen. Ved synet av alle de rykende ruinene snudde han seg fortvilt mot kameraten: ‘Du Pekka, du Pekka. Vi måste åka hem! Det här kann vi inte betala!’

9 Flukt var også valget til to karer som var på bærtur og fikk se en bjørn et stykke unna. Den ene åpnet sekken og skiftet til joggesko i en fart. ’Hvorfor gjør du det?’ spurte kameraten. ‘Du klarer ikke å løpe fra bjørnen uansett.’ ‘Det holder at jeg løper fra deg,’ sa den første.

10 Man kan også velge å forholde seg helt rolig. En mann spurte en annen: ‘U-u-nnskyld, k-kan d-u si m-meg v-v-veien til p-p-postk-k-kontoret?’ Den andre svarte ikke. Den stamme gjentok spørsmålet: ‘U-u-nnskyld, k-kan d-u si m-meg v-v-veien til p-p-postk-k-kontoret?’ Fortsatt intet svar. Den stamme ga seg ikke: ‘U-u-nnskyld, k-kan d-u si m-meg v-v-veien til p-p-postk-k-kontoret?’ Da det fortsatt ikke var svar å få, ga den stamme opp og gikk videre. En tredje kar hadde vært vitne til opptrinnet og gikk bort til den tause mannen og spurte hvorfor han  ikke hadde svart. Da kom det:‘T-tror d-du j-jeg v-v-vil ha m-meg en på t-t-trynet, eller?

11 Et alternativ til fantasi og tiltak når man stilles overfor et problem, er å være flegmatiker og utvise sinnsro. For eksempel falt en mann ned i en bredsprekk. Kameraten roper at han går etter hjelp. ‘Fint, jeg blir her,’ svarer mannen i sprekken. Etter bare noen sekunder kommer kameraten tilbake. ‘Forresten, her har du litt whisky å varme deg på,’ roper han og slipper ned ei lerke. ‘Flott,’ svarer mannen i sprekken. ‘Jeg har is!’ Kameraten drar av gårde, og en time seinere dukker det opp et nytt fjes på toppen av sprekken. ‘Hei, det er Røde Kors!’ roper fjeset. ‘Jeg har kjøpt lodd!’ kommer det tilbake.

12 Sinnsro viste også kapteinen på et Lufthansafly som på vei til USA måtte nødlande i Atlanterhavet. Jeg hørte Johan Grieg Alberts, seinere forlegger av min bok om Røykeloven,  bruke historien som innledning til et foredrag en gang i forrige århundre. Han kunne fortelle  at det kom en melding til passasjerene over høyttaleren. Johan dro meldingen med sterk tysk aksent, inklusive kraftig skarring og ‘z’ i stedet for ‘th’-lyd: ‘Ladies and gentlemen. Unfortunately, we have had to land on the ze water. Please stay calm, and listen carefully. Zose of you who can swim, please walk out on ze right wing, and zose of you who can not swim, please walk out on the ze left wing.’  Etter at alle hadde fulgt instruksjonen, kom det en ny melding:’Zank you. Now, for zose on ze right wing, New York is one zousand miles to ze west. And for zose on ze left wing – zank you for flying Lufthansa!’

13 Og hva med mitt barnebarn Ulriks favorittvits i åtte-ni års alderen, om kaninen som kom inn til handelsmannen og spurte: ‘Har’i salat?’ (grov stemme, trykk på første stavelse) . ‘Nei,’ sa handelsmannen. Kaninen tusla ut, men var tilbake neste dag med samme spørsmål: ‘Har’i salat?’. ‘Nei, har jeg sagt,’ sa handelsmannen. Kaninen ut igjen, men også inn igjen neste dag – med samme spørsmål: ‘Har’i salat?’. ‘Nei, for faen,’ sier handelsmannen, ‘og spør du én gang til, tar jeg deg i øra og spikrer deg oppetter veggen!’ Kaninen vagger med hodet og tusler ut. Neste dag er den der igjen: ‘Har’i spiker? ‘Nei,’ sier handelsmannen. ‘Har’i salat?’ spør kaninen.

14 Også på selgersiden er det viktig med sinnsro. Min gode venn Harald Opheim fortalte om en mann som kom til intervju om en ledig ekspeditørstilling i en klesforretning. Eieren var fornøyd med det mannen hadde å fortelle om seg selv, men forklarte at søkeren måtte bestå en praktisk prøve. Eieren holdt fram en knallgul dress. ‘Her.. Nå går jeg ut en tur. Klarer du å selge denne innen jeg er tilbake, får du jobben.’  Søkeren nikket og eieren gikk. Noen timer seinere kom han tilbake. ‘Nå? Hvordan gikk det med dressen?’ Joda, søkeren hadde da fått solgt den. ‘Hva?’ Eieren trodde nesten ikke sine egne ører. ‘Klarte du virkelig å selge den? Men hva sa kjøperen da?’ ‘Han sa ikke stort,’ sa søkeren. ‘Men førerhunden knurra noe jævlig.’

15 Heller ikke en juletreselger mor fortalte om, lot seg lett bringe ut av fatning. Det var 23. desember, og de gjenværende trærne var dårlige. En dame søkte fortvilt igjennom beholdningen. Det minst dårlig treet manglet helt greiner på den ene sida, noe damen påpekte. ‘Kan du ikke bare stille det mot veggen, da, så ser man det ikke?’ sa selgeren. ‘Men da kan vi jo ikke går rundt det,’ innvendte damen. ‘Kan dere ikke bare gå litt fram og tilbake foran det, da?’

16 Nevnes må også to nordlendinger som sto og skuet utover høstlig landskap. ‘Nu går det mot vinter,’ sier den ene. ‘Og vi som har ingen sommar hatt.’ Den andre svarer: ‘Ka ska du med sommarhatt nu som det går mot vinter?’

17 Andre har verken fantasi eller sinnsro, men skårer til gjengjeld høyt på praktisk legning. En vestlending, for eksempel, trengte kone. Han satte inn følgende annonse i lokalavisa: Dame søkes for ekteskap. Må ha båt med påhengsmotor. Send bilde av motoren.

18 I samme gate finner vi samekona som var blitt enke. Hun gikk til lokalavisa for å rykke inn en dødsannonse. ‘Ja, hva skal det stå der da? ville sekretæren i ekspedisjonen vite. ‘Han Mattis er død,’ sier kona. ‘Det var nå veldig kort og nøkternt, da,’ sier sekretæren. Men kona vil ikke ha noen lengre tekst. Sekretæren forstår at det kanskje er fordi kona har dårlig råd. ‘Vi har en minstepris,’ forklarer hun. ‘Du kan godt skrive litt mer uten at det blir dyrere for deg. Høyt elsket og dypt savnet, eller noe slikt.’ Sekretæren smiler oppmuntrende. ‘Åja. Ja da så.’ Kona tenker seg om. ‘Da skal det stå: ‘Han Mattis er død. Snøscooter selges.’

19 Enkel og praktisk var også oppfinneren som kom på patentkontoret med nyoppfunnet musefelle, bestående i en fjøl, et barberblad stilt loddrett midt på fjøla med skarpside opp, og en ostebit ved siden av barberbladet. ‘Javel, hvordan virker denne, da?’ spør patentingeniøren. ‘Jo, nå kommer musa trippende bortover gulvet ved lukten av ost, og så strekker den seg over barberbladet etter ostebiten, og da blir halsen dens skåret over.’ Patentingeniøren rister på hodet. ‘Hva om den kommer fra den andre siden og bare tar osten og går?’ Oppfinneren ser problemet og tusler slukøret sin vei. Men neste dag er han tilbake og legger igjen fjøla med barberbladet på ingeniørens skrivebord. Nå er ostebiten borte. ‘Jaha,’ sier ingeniøren skeptisk. ‘Hvordan virker denne, da?’  ‘Jo,’ sier oppfinneren. ‘Nå kommer musa trippende og strekker halsen over barberbladet og utbryter (beveg hodet fra side til side og se skuffet ut): ‘Ingen ost!’.

20 Også håndverkere er praktisk orientert.  En av dem holdt på med å legge vinyl på kjøkkengulvet til en frue. Etter en stund tok han seg en pause og ville ta fram pungen med rulletobakk. Han kjente på alle lommer, men der var den ikke. Da så han en liten hump under vinylen der den allerede var lagt og limt. ‘Faen,’ tenkte han. Så tok han en hammer og banket ut humpen så den ikke syntes. Akkurat da stakk fruen hodet inn og holdt fram tobakkspungen. ‘Hei, jeg fant denne i entréen. Du har ikke sett hamsteren min?’

21 Men det er ikke alltid praktisk orientering hjelper. En hvit mann kom en kveld til en by i Mississippi, USA, i 1950-årene, da raseskille ble strengt praktisert i mange sydstater. Det var fullt på byens hotell for hvite. Det fantes et annet hotell som bare tok imot svarte. Mannen smurte inn ansiktet med skokrem og klarte å lure seg til et rom. Han ba om bli vekket neste dag. Klokka åtte om morgenen ringte det fra resepsjonen. Mannen sto opp og spiste frokost og gikk for å ta en buss til neste by. Men bussen var bare for hvite, og mannen hadde glemt skokremen, så han ble stanset i døra. Han tok fram et lommetørkle for å ta bort kremen. Men den gikk ikke av. Det viste seg at de hadde vekket feil mann!

22 Det motsatte – altså mangel på praktisk orientering - ble et tema da jeg i siste del av 1970-årene hadde jobb i Kommunaldepartementets arbeidsmiljøavdeling. Måten avdelingen ble ledet på, var en vits i seg selv – behørig lagt ut i romanen ‘Stillingskrigen’ fra 1983. Her skal kun nevnes at en ny arbeidsmiljølov ble satt ut i livet i 1977. Departementet hadde i den forbindelse mye kontakt med arbeidslivets parter. Arbeidsgiverforeningen klaget stadig over firkantethet i loven og overbeskyttelse av ansatte. Man kan forestille seg at folka fra Arbeidsgiverforeningen ville ha likt historien om franskmannen, araberen og norsken som skrøt av sine respektive land. De trakk selvsagt særlig fram damene. ‘Hos oss,’ sa franskmannen stolt, ’kan vi ta med hendene rundt livet på damene slik at fingrene møtes, og,’ understreket han, ‘det er ikke fordi vi er så langfingret, men fordi damene er så smale om livet.’ ‘Ha!’ sier araberen. ’Det der er ingenting. Når våre damer rir, subber føttene deres i bakken, og det er ikke fordi hestene våre er så små, men fordi damene våre har så lange, smekre bein.’  ‘Greit nok,’ sier norsken. ‘Men hos oss er det slik at når en mann klyper kona i rumpa i det han går på jobb, disser rumpa fremdeles når han kommer hjem, og det er ikke fordi damene våre er så feite, men fordi vi har så kort arbeidstid!’

23 Seinere i yrkeslivet befant jeg meg stort sett blant akademikere som ikke hadde den fjerneste interesse for praktiske hensyn, men i stedet dyrket logikk og konsistens og rasjonalitet i beslutninger. På en konferanse i Buenos Aires i 1994 hadde en gjeng filosofer kommet sammen til et nachspiel. Alistair - meritert professor fra Skottland - la fram en historie som tydeligvis var godt kjent innenfor faget og utløste langvarig og sakkyndig humring i den tilstedeværende intelligentsia. Det satt en kar på en bar. Så kom en annen og slo seg ned ved siden av ham, og de kom i prat. ‘Hva driver du med?’ ville den sist ankomne vite. ‘Jeg er logiker,’ sa den første. ‘Jeg driver med logikk.’ ‘Logikk?’ sa den andre. ‘Hva er det?’ ‘Jo, det skal jeg forklare deg,’ sa den første. ‘Du har kanskje et akvarium hjemme hos deg?’ Jo, den andre hadde faktisk det. ‘Da er du sikkert glad i fisk,’ sa logikeren.  Joda, den andre var glad i fisk. ‘Og da er du sikkert glad i dyr også.’ sa logikeren. Joda, den andre var glad i dyr også. ‘Og da er du sikkert glad i mennesker også?’ Joda, han var glad i mennesker. ‘Og da,’ fortsatte logikeren, ‘er du sikkert glad i kvinnfolk.’ Joda, den andre måtte innrømme at han var glad i kvinnfolk. ‘Der kan du se,’ sa logikeren. ‘Der har du et eksempel på logikk.’ Den andre nikket og var dypt imponert.  Etter en stund måtte logikeren gå. En tredje kar kom og inntok den ledige plassen. Den andre karen tenkte at nå skulle han imponere med sin nye kunnskap. Så etter litt løsprat spurte han den nyankomne: ‘Vet du hva logikk er?’ Logikk? Nei, det var den nyankomne usikker på. ‘OK, da skal jeg forklare deg det. Har du et akvarium hjemme?’ Nei, det hadde den nyankomne ikke. ‘Å faen, er du homo, eller?’

24 Jeg avslutter denne delen med en historie fra 1975, da jeg oppholdt jeg meg et år ved et forskningsinstitutt i Paris og fikk franske venner. Under et middagsbesøk hjemme hos Patrick og Corinne fikk jeg servert en historie i flere akter. ‘Her kommer første akt,’ sa Patrick. ‘En dame står og lager mat på kjøkkenet. Mannen kommer og gir seg til å lette på grytelokk og røre i steikepanna og spørre om kona passer på å ikke svi sausen osv, osv (Patrick spilte livlig ut), til hun irritert utbryter: ‘Er det deg eller meg som lager mat?’

‘Andre akt,’ fortsatte Patrick: ‘Mannen og kona er ut og kjører bil. Han er bak rattet. Hun sitter og maser om at han kjører for fort og ikke ser seg i speilet når han skifter fil og skal han ikke snart komme seg forbi den lastebilen osv, osv (igjen spilte Patrick livlig ut), til mannen irritert utbryter: ‘Er det deg eller meg som kjører?’

‘Fjerde akt,’ sa Patrick. ‘Tredje,’ rettet jeg. ‘Er det deg eller meg som forteller? sa Patrick.

Rett i fella. Jeg ség ned på gulvet under tyngden av min egen dumhet og ble liggende å le. Det har jeg aldri gjort verken før eller siden. Patrick og Corinne lurte på om nordmenn alltid tok så godt imot vitser. Siden våget jeg å dra vitsen da jeg var toastmaster i min brors bryllup. Jeg sier ‘våget’, for tenk om langbordsettingen gjorde at ingen ville føle seg kallet til å stå fram med protest? Hvilken vei skulle jeg da ta ut? Men knapt var ‘fjerde akt’ uttalt før et mangestemmig sus bølget oppover mot meg fra begge bord: ‘Tredje, tredje, tredje ….       Sekunder seinere uteble latteren ikke.

 

Del 2: For voksne

25 Det er ikke til å komme forbi at noen av de beste vitsene man hører, er på kanten eller bortenfor. Heldigvis er noen av dem likevel søte. Det var for eksempel et ekorn som var våryr. På en tur i skogen støtte det på en jerv. ‘Ts, ts, ts,’ smattet ekornet. ’Skal vi ta oss et nummer, eller?’  ‘Nei takk,’ svarte jerven med et smil. ’Du er nok for liten for meg.’ ‘Ikke noe problem.’ Ekornet hoppet lystig videre og støtte på en bjørn. ‘Ts, ts, ts,’ smattet det. ‘Skal vi ta oss et nummer, eller?’ Bjørnen ristet på hodet og lo. ‘Ånei, du er nok alt for liten for meg.’ ‘Ikke noe problem.’ Ekornet hoppet lystig videre og støtte på en elg. ‘Ts, ts, ts. Skal vi ta oss et nummer, eller?’ Elgen var i godlynne. ‘OK, da,’ sa den. ‘Hopp på.’ Ekornet hoppet på og satte i gang. Akkurat da datt en kongle i hodet på elgen, som ga fra seg et lite sukk. ‘Ts, ts, ts,’ smattet ekornet. ‘Er det første gangen, eller?’

26 Rimelig uskyldig er vel også historien om han som ville sette en kontaktannonse i lokalavisa. I ekspedisjonen leverer han en lapp med den ønskede teksten. Damen bak skranken leser lappen og spør om han vil ha den inn på lørdag. ‘Ja, gjerne, men kan jeg skrive det, da?’

27 Og da kan jeg vel også ta med den unge mannen som kom til presten og fortalte at han hadde vært på en fest hvor noen hadde begynt å danse. Om ikke det var å synde? ‘Neida, å danse er ikke synd,’ sa presten. ‘Men det var et par som danset kinn mot kinn.’  ‘Det er ikke synd,’ sa presten. ‘Så forlot de lokalet sammen tett omslynget,’ fortsatte den unge mannen. ‘Det er ikke synd,’ sa presten. ‘Men så gikk de inn i et hus, og da så jeg gjennom vinduet at de kysset hverandre!’ ‘Det er ikke synd,’ sa presten. ‘Men så kledde de av seg!’ ‘Det er heller ikke synd,’ sa presten. ‘Men hva skjedde så?’ ‘Det vet jeg ikke,’ sa den unge mannen,’for de trakk for gardina.’ ‘Å, det var synd,’ sa presten.

28 Jeg regner videre med at få tar anstøt av historien om Londonparet som hadde tilbragt en lang og innholdsrik bryllupsnatt på et hotellrom. Om morgenen banker det på døra. Den uerfarne og utslitte brura lar ektemannen lukke opp. Utenfor står en piccolo som lurer på om de er interessert i billetter til en teaterforestilling om kvelden. Mannen snur seg og roper: ‘Darling, would you like to see Oliver Twist?’ Hun svarer: ‘If you do one more trick with that wretched little thing I’ll go straight home to my mother!’

29 Og da kommer jeg ikke utenom å nevne at samme mann seinere samme dag er ute og går i i en blåsete Londongate. Mot ham kommer en ung dame av det lettere slaget. Det kommer et vindkast som virvler opp det korte, vide skjørtet hennes og avdekker at hun ikke har noe under. ‘Airy, isn’t it?’ bemerker han. ‘What did you expect?’ svarer hun. Feathers?’

30 Nei, det er ikke alltid godt å vite hva som er i vente. Et par hadde truffet hverandre på en pub og etter hvert funnet veien til et hotellrom. Mens han kledde av seg, så han henne først ta av seg parykken, så de falske øyevippene, så de falske neglene, så BH-en med store innlegg. Da sprang han bort og lukket vinduet. ‘Hvorfor gjør du det?’ spurte hun. ‘I tilfelle flaggermus,’ svarte han.

31 Men det er ikke bare kvinner som har overraskende ting å vise. En svenske søkte jobb som gartner hos en grevinne og ble innkalt til intervju. Etterpå ville kameraten vite hvordan det var gått. ‘Det började bra,’ sier mannen, ‘men slutade dårligt.’ ‘Hur så?’ ‘Jo, först frågade grevinnan om jag hade stärka armar, och jag brettade upp, och hon var mycket nögd. Sän frågade hon om jag hade stärka ben, och jag brettade upp igjen och hon var lika nögd. Men sän bad hon om å få se mina testimonier, och då var det jag tok så jäklig fel.’

32 Feil tok nok også apotekeren som ble spurt av en kvinnelig kunde om han hadde et godt middel mot lus i håret. ‘Ja, men det er veldig konsentrert, så hvis du skal bruke det på hodet, må du blande med to deler vann og skylle godt etterpå, og skal du bruke det under armene, må de blande med fire deler vann og siden vaske med mild såpe og skylle minst to ganger etterpå.’ ‘Jeg skal ha det på schnauseren min,’ sier damen. Apotekeren rister på hodet. ‘Det må du ikke finne på,’ sier han.

33 Ja, ja. Vi får håpe at det så langt er gått bra med alle lesere. Men de resterende vitsene vil nok være krevende (som det heter i våre dager) for noen og fortelles nok tryggest i herreavdelingen. Skjønt, hvem vet? Det var ikke en mann, men 20-årige Patricia (fra New York) – som jeg traff i 1969 under et praktikantopphold i Brussel – som fortalte om Little Red Riding Hood walking through the woods one day. The big, bad wolf appears before her, snarling ‘Little Red Riding Hood, I’m gonna eat you, eat you, eat you!’ Little Red Riding Hood puts her hands on her hips and mockingly tips her head from side to side (spill ut). ‘Eat, eat, eat! Doesn’t anyone around here fuck anymore?’

 

Del 3: Helst for herrer?

34 Jeg tror det var tidligere stortingsrepresentant Jon Leifall fra Senterpartiet - stjørdaling og notorisk spøkefugl - som fortalte om en flytur der flyveren på et visst tidspunkt bemerket til annenflyveren at han nå skulle ha seg en kopp kaffe og så et nummer med den nye, lekre flyvertinna. Men han hadde glemt å skru av mikrofonen til høyttaleranlegget, så bemerkningen gikk ut i kabinen. Den lekre vertinna stormer panisk framover for å få slått av mikrofonen. Da kommer det fra en eldre herre: ‘Det haster vel ikke sånn, frøken. Han skulle jo ha seg en kopp kaffe først.’

35 Hastverk var også et problem i historien om den unge mannen som etter et nummer med en ung dame bemerket: ‘Hadde jeg visst at du var jomfru, skulle jeg ha tatt meg bedre tid.’ Hun svarte: ‘Hadde jeg visst at du hadde bedre tid, ville jeg ha tatt av meg strømpebuksa.’

36 For ikke å snakke om han som skulle ta noe ut av bankboksen sin og ble fulgt ned i bankens underetasje av en tiltrekkende ung dame. Allerede i trappene begynte han å flørte, og alene med henne i hvelvet lurte han på om de ikke kunne ta seg et nummer. ‘Men det kan komme noen,’ innvendte hun. ‘Neida, det går bra. Jeg er veldig rask,’ svarte han.

37 På et torg i en marokkansk landsby, derimot, har ingen hastverk – og aller minst den gamle mannen som sitter hele dagen ved siden av kamelen sin. En turist er vitne til at en annen mann kommer bort og spør hvor mye klokka er. Kameleieren tar tak rundt kamelens baller og svinger litt på dem. ‘Ti på tolv,’, sier han. Turisten sjekker med klokka si, og det stemmer. En stund seinere kommer en ny kar og spør kameleieren om det samme. Kameleieren svinger igjen på ballene til kamelen og svarer ‘kvart over ett’. Turisten sjekker igjen, og igjen er det helt riktig. Etter at dette har gjentatt seg nok en gang, går turisten bort til kameleieren og spør hvordan i all verden kamelballene kan fortelle ham hvor langt på dag man er. ‘Ikke noe problem,’ svarer kameleieren, ‘Bøy deg ned og se på ballene.’ Turisten så gjør. Kameleieren tar tak rundt ballene og svinger dem varsomt til side. Da kommer klokka på rådhuset til syne.

38 I et annet land – Frankrike – er Pierre ikke så heldig at han bare kan sitte på rumpa hele dagen. Han må på jobb. For å komme dit, spaserer han daglig gjennom en dyrehage. Hver gang han passerer apeburet, legger en gammel sjimpanse hodet på skakke og trekker ned høyre øyelokk med pekefingeren og stirrer på ham (demonstrer for tilhøreren). I Frankrike er denne måte å bruke øyet på et uttrykk for skepsis. Pierre føler at apen gjør narr av ham og bestemmer seg for å gi den en lærepenge. En morgen putter han en banan i trusa og tar med seg to barberblad. Det ene gir han til apen før den rekker å gi ham det vanlige blikket. Så tar han et hår på hodet sitt og kutter det med barberbladet. Apen gjør det man kan forvente av en ape: Den tar et hår på sitt eget hode og kutter det av. Mannen drar så fram et hår på brystet sitt og kutter det av. Apen gjør akkurat likedan. Så tar mannen bananen halvveis ut av buksesmekken og kutter den av. Da legger apen hodet på skakke og drar ned øyelokket (utfør selv).

39 Apropos aper: Da jeg jobbet på Norsk Regnesentral i begynnelsen av 1980-årene hadde jeg gleden av å treffe Kristen Nygaard – grand old man innenfor informatikkfaget i Norge og også mangeårig leder av Nei til EF. Kristen var en svær og imponerende person på alle måte, og historien han fortalte om en berømt engelsk gorillajeger kledde ham 100 prosent. Gorillajegeren skulle på nok en ekspedisjon til Afrika og averterte i avisa Times etter en assistent. Det meldte seg en søker, som ble innkalt til intervju på gorillajegerens kontor og fluksens ansatt. ‘OK. Her er det vi skal ha med oss,’ sier jegeren og holder fram to par håndjern og en svær børse og peker på en svær, skummelt utseende gorillabikkje som ligger foran peisen. ‘Resten forklarer jeg deg når vi kommer fram.’

De tar første fly til Afrika og går innover i jungelen – gorillajegeren først, så assistenten med børse og to par håndjern og til slutt den svære, skummelt utseende gorillabikkja. Etter en stund bråstanser jegeren. ‘Se der!’ sier han. Og ganske riktig – litt lenger framme ved foten av et tre står en diger gorilla.

‘Nå må du høre nøye etter,’ sier jegeren. ‘Nå går jeg framover, og det som da pleier å skje, er at gorillaen klatrer opp i treet. Så går jeg litt nærmere, og da pleier den å klatre litt lenger opp. Så går jeg helt bort til treet, og da pleier den å klatre enda høyere. Så klatrer jeg etter. Da pleier den å gå ut på en grein. Så klatrer jeg høyere, og da pleier den å gå lenger ut på greinen. Så klatrer jeg opp til greinen. Gorillaen pleier da å gå enda lenger ut. Så rister jeg på greinen (vis med hendene). Da pleier gorillaen å falle ned. Og da er bikkja trent sånn at den stormer fram og biter gorillaen i balla (gap og bit!) så den blir liggende på ryggen å hyle og strekke armer og bein i været av smerte. Da skal du løper fram og smekke på den håndjerna, først på armene, så på beina!’

‘Genialt!’ utbryter assistenten, og jegeren begynner å bevege seg framover.  ‘Men vent litt,’ sier assistenten. ‘Hva med børsa? Hva skal jeg med den?’ Jegeren bråstopper. ‘Å, det var godt du kom på det. Du skjønner, det hender – veldig sjelden, men det hender - at det er jeg som detter ned i stedet for gorillaen. Og da må du skynde deg å skyte bikkja!’

40 Selv tok jeg småviltprøven sammen med min sønn Even da han fylte femten. Men jeg oppdaget at jeg egentlig ikke hadde den minste lyst til å drepe en hare eller annet smått og kjøpte aldri våpen og har siden ikke krummet et hår på et eneste dyrs hode. Det gjelder også fugler, så jeg kunne aldri ha vært hovedpersonen i det følgende. En mann hadde fått invasjon av kråker i bakhagen. Han fikk høre at det fantes en dyktig kråkejeger i byen. Han ringer ham og forklarer problemet. ‘Greit,’ sier kråkejegeren. ‘Jeg kommer i morra tidlig klokka åtte eller åtte førti.’

Neste dag klokka åtte kommer kråkejegeren med en dobbeltløpet hagle i handa. Huseieren tar ham med bak huset, hvor det er svart av kråker. Jegeren legger hagla til høyre skulder og skyter. Halve kråkeflokken detter i bakken eller forsvinner. Han skyter en gang til. Resten av flokken detter eller forsvinner den også. ‘Fabelaktig,’ sier huseieren og betaler rundhåndet.

Men få dager seinere er det svart av kråker i hagens hans igjen. Han ringer påny til kråkejegeren. ’Greit,’ sier denne. ‘Jeg kommer i morra klokka åtte eller åtte førti.’ Dagen etter kommer han klokka åtte og blir med huseieren bak huset, hvor han legger hagla til venstre skulder og brenner av to ganger, med like godt resultat som første gang. ‘Glimrende,’ sier huseieren og betaler igjen rundhåndet. ‘Men si meg en ting: Jeg la merke til at du forrige gang la hagla til høyre skulder, mens du la den til venstre skulder denne gangen. Hvorfor det?’

‘Det er enkelt,’ svarer jegeren. ‘Jeg ser bort på kona når jeg våkner om morran. Ligger hun på høyre side, legger jeg hagla til høyre skulder. Ligger hun på venstre side, legger jeg den til venstre skulder.’ ‘Men hvis hun ligger på ryggen, da?’ spør huseieren. ‘Da kommer jeg åtte førti,’ svarer jegeren.

41 I 1971 var jeg ferdig med studier og tok en tur til USA. I Tampa, Florida, overnattet jeg hos noen venner av venner, og sønnen i huset tok meg med på en tur til stranda. I bilen på vei tilbake fortalte han historien om Nasty Ned, som jeg lenge så på som en juvel som ikke måtte sløses med og som jeg etter hjemkomst til Norge i mange år med et par-tre unntak holdt for meg selv for å unngå at den skulle bli allemannseie og banal. Jeg gjengir den uten oversettelse. I avslutningen er kroppspråk avgjørende:

Nasty Ned is a mean kid. He does bad things and uses dirty language all the time. One day at school, the teacher wants to see if the children can come up with words beginning with different letters in the alphabet. She starts with ‘A’ – and Nasty Ned’s got his hand up!  He’s got a word beginning with ‘A’! But the teacher is sure he’s going to say ‘asshole’ and she won’t have that in front of the others, so she lets Mary have a chance and Mary says apple¨. ‘Very good, Mary.’ The teacher goes on to ‘B’ – and again Nasty Ned raises his hand, but she’s sure he’s going to say ‘bitch’ or ‘bastard’, so she lets Peter have a go instead, and Peter says ‘baseball’. Very good again. The teacher continues with more letters – all the while ignoring Nasty Ned’s repeated waving – and after some time comes to ‘R’ – and Nasty Ned’s got his hand up again, and this time he’s the only one in class who has his hand up. The teacher pauses for a few seconds and she can’t think of any dirty word beginning with ‘R’. So she let’s Nasty Ned have a chance, and Nasty Ned says:

‘Rats! Big, fuckin’ rats (hold hendene foran deg med 30-40 centimeters avstand) with dicks as long as this!’

 

Del 4: Ikke for sarte sjeler

42 Mens vi er i det amerikanske hjørnet, nevner jeg kaninen Bob, som nok var glad i salat han også, men først og fremst var en råtass med damene. Kaninen Sam fikk høre om ham og utfordret til konkurranse og skulle komme til å angre. Et titalls mer enn villige kanindamer ble stilt opp på linje. Bob og Sam stilte seg i hver ende, og da startskuddet gikk, arbeidet de seg raskest mulig innover. Fra Bob hørtes: ‘Thank you mam, thank you mam, thank you mam, thank you mam, thank you mam, thank you mam, sorry Sam, thank you mam…’

43 Konkurranse ble det også da Pekka og Juhani var vel hjemme fra tidligere omtalte fylle- og bombenatt i Hamburg og ikke lenge etter dro på byen i Helsinki. Mens Juhani igjen drakk seg fra sans og samling, kom Pekka i prat med Paavo, som var i følge med to damer. Det gikk ikke verre enn at de endte på hvert sitt hotellrom med hver sin av damene. Før de lukket dørene bak seg, inngikk de veddemål om hvem som kunne klare flest ganger. Etter en times tid kommer en sliten Paavo ut av rommet sitt og lager med en blyant tre loddrette streker på utsida av døra: En-to-tre! (Demonstrer med hånden.) Først utpå morgenkvisten viser Pekka seg. Han stavrer bort til døra til Paavo og utbryter: ‘Perkele. Hundra och elva! Slagen med två!’

44 Han var mer fornøyd, fikk jeg noe overraskende høre av min faste bridgepartner Johan (som ikke forteller vitser i utide), mannen som etter et langt liv med Norgesferie omsider hadde fått seg en tur med kolleger til utlandet, nærmere bestemt Amsterdam, og der realiserte en gammel drøm om å gå på bordell. Han måtte selvsagt fortelle bestekameraten om det da han kom hjem. ‘Åssen var det, ‘a?’ lurte kameraten på. Mannen dro litt på det. ‘Jeg vil jo ikke si noe vondt om kona,’ kom det omsider. ‘Men det er noe med fagfolk.’

45 Selv hadde kameraten i mellomtida vært på en durabelig privat fest. Da han våknet neste dag hjemme hos seg selv, var det ikke stort han husket, annet enn at huset hadde hatt en gulldo. Så oppdaget han at han hadde glemt jakka si på festen. Da den verste hodepinen var over, gikk han for å hente jakka. Han husket gata, men var usikker på hvilket hus det var. Så var det ett han syntes virket litt kjent. Han ringte på, og etter en stund ble døra åpnet av en unggutt som så ganske fyllesjuk ut. Det virket jo lovende. For å forvisse seg om at han var kommet til riktig sted spurte mannen: ‘Unnskyld, men er det en gulldo i dette huset?’ Da snudde unggutten seg og ropte: ‘Alfred, kom! Her er han som dreit i tubaen din!’

46 I land i Nord-Afrika er det liten risiko for slike utskeielser med alkohol. Vann, derimot, kan være et stort problem. En mann skulle reise gjennom ørkenen over en strekning hvor det ikke fantes oaser og trengte en kamel som kunne klare seg veldig lenge uten påfyll av drikke. Kamelutleieren i landsbyen tok fram sin beste hannkamel og bedyret at den kunne klare turen såframt mannen passet på å gi den masse mat først og la den stå lenge og drikke ved bekken og til slutt mursteine den. Mannen var usikker på hva det siste betydde, så han nøyde seg med å følge de to første anvisningene og la av gårde. Litt før de var framme, kollapset kamelen, og mannen fullførte med nød og neppe den siste biten til fots. Da han siden kom tilbake til landsbyen sin, klaget han til utleieren. ‘Gjorde du som jeg sa, da?’ spurte denne.

‘Jeg ga den masse mat og vann, men det med mursteining skjønte jeg ikke, så det lot jeg være.’ Utleieren ristet oppgitt på hodet. ‘Klart den slapp for væske. Kom her, så skal jeg vise deg.’ Han førte en hannkamel bort til bekken og lot den drikke lenge og vel, helt til den var nær ved å gi seg. Da tok utleieren en murstein i hver hånd og klasket dem sammen over ballene på kamelene, hvoretter kamelen gjorde sånn: Knip øynene hardt igjen og lag trutmunn og sug lenge innover slik menn gjør når de er så uheldige å gli ned fra sykkelsetet og treffer stanga.

47 Smertefullt ble det også - da Kong Arthur skulle reise bort og ikke stolte på sine hjemmeblivende riddere. Han gikk til smeden og ba ham lage et kyskhetsbelte for kona, Dronning Guinevere. Dagen etter hadde smeden beltet klart. Men Kong Arthur stusset. Det var en åpning nettopp der hvor det ikke skulle være noen åpning. ‘Bare rolig,’ sa smeden og tok en gulrot og førte den inn i åpningen. ‘Svisj,’ kom en kniv ned som en giljotin og halve gulroten datt i bakken. ‘Genialt!’ ropte Arthur. Neste dag monterte han beltet på Guinevere og dro av sted. Da han kom tilbake en uke seinere, lot han spent sine riddere stille på linje og la buksene falle. Det var et grusomt syn som møtte ham. Blodige rester hang i skrittet på hver eneste mann. Unntatt på én. Sir Lancelot sto ytterst til venstre med hele sin prakt intakt. Kong Arthur ble dypt rørt. ‘Sir Lancelot! Jeg visste det. Deg kan jeg alltid stole på. Hva kan jeg gjøre for deg for å ære og belønne deg for din trofasthet?’  Aaaaaa,’ kom det fra Sir Lancelot.

Også den der fikk jeg faktisk servert av Patricia fra New York. Makan vil vulgær amerikaner!

48 Den siste historien jeg skal fortelle, som muligens er enda drygere, fikk jeg også fra en dame. Hun er visst fra gard på Nord-Vestlandet et sted. På en bondegård fikk dattera i huset, som begynte å trekke på årene og sto i fare for å ende som gammel jomfru, besøk av en beiler. For å øke sjansene for suksess, henviste mora dem til et rom på låven. Om kvelden kunne mora ikke styre sin nysgjerrighet og listet seg bort for å høre. Inne på rommet var det begynnende godlyder, men så var det slik at det sto en åpnet sekk med hønsegjødsel ved siden av senga. ‘Å, fy faen for en drittlukt!’ utbrøt beileren. ‘Du må snu ‘a!’ ropte mora.

De kan være ganske freske, disse kvinnfolka, når du kommer litt nordafor Sinsenkrysset.