Annet om meg Hjem

Tønsbergtid

Far – Per Nord, født i 1920 - var sivilingeniør fra NTH. I 1948 fikk han jobb i oljeselskapet Shell og tok sin trondhjemskone Guri, min to år eldre bror Lasse og spebarnet meg med til Curacao, Venezuela og Tyskland.

Willemstad på Curacao

I 1954-55 var vi hjemme et år hos bestemor og bestefar på Blindern. Jeg gikk første klasse på Ullevål skole, og en lillesøster meldte seg. Så fulgte fire år i Haag.

Høsten 1959 ble far hanket inn og hjem til Norge for å være med på oppstartingen av Essoraffineriet på Slagentangen. Svein Døvle Larssen, seinere redaktør i Tønsberg Blad (etter Sverre Mitsem), var muligens delaktig, i og med at han den gangen var PR-sjef på raffineriet.

De to første månedene i Tønsberg spanderte Esso rom på hotell Klubben for oss! Der lærte jeg å gå lei av sitronfromasj.

Ikke lenge etterpå var det i samme sal at Gerd Bøe og Frida Strøm lærte meg chachacha, foxtrot, quick step, vals, pollonaise og francaise.

Etter tida på Klubben bodde vi et par år i rekkehus på Solvang. Mor var husmor og sosialt aktiv. Far skaffet båtplass til snekke i Ollebukta. I årene som fulgte ble det mange strandhugg på Massel (‘Masle’ på folkemunne), Ramsholmen, Gåsøya og Store Hui.

Hele familien ble også aktiv i Tønsberg tennisklubb.

I 1961 flyttet vi inn i ny enebolig i Barlindveien på Presterødåsen, med flott utsikt til Slottsfjellet. Bror min og jeg holdt fram på skole inne i byen, mens Karin begynte på Presterød. Katt og kanin klarte vi oss uten, men ikke Cindy.

I 1966 tok far over etter Ole B. Vanberg som raffinerisjef på Slagentangen og forble i den stillingen – avbrutt av et par utenlandsopphold - til han gikk av med pensjon i 1984. I flere år var han også formann i Vestfold golfklubb i Stokke. Jeg slo selv mine første slag her. Far var ekstremt ivrig. Femti-seksti år seinere må jeg vel kunne røpe at hans lojale engelske sekretær Joyce innimellom tydde til fantasien for å forklare medarbeidere hvorfor far ikke var å treffe når klokka bare var to. 😊

Min egen skolegang i Tønsberg startet med at jeg kom inn i gutteklassen 6a på Slottsfjellskolen. Alderen min – elleve - tilsa egentlig 5a, men jeg hadde en bagasje fra engelsk skole i Haag som tilsa plassering på et høyere trinn. Jeg er ikke sikker på hvor lurt dét var.

Jeg står til venstre i fjerde rad.

Milde og tåmodige Oddvar Semb var klasseforstander for denne haugen av rabbagaster. Andre lærere var Gaasholt (skolebestyrer), Kaasa og Sem Kristoffersen. Og så var det frøken Lande, da, som underviste i engelsk og ikke klarte å skjule smilet da tolv-tretten-åringene flirte over verbet ‘catch’ i imperfektum.

I klassen var det flere røffe typer. Det var ikke bare lett å være sossete nykommer fra utlandet, og det gjorde ikke puberteten enklere at jeg var et år yngre enn de andre.

Jeg ble straks prøvet på klasselaget i fotball. Vi møtte en parallellklasse på Gunnarsbø. Jeg hadde lite nok selvinnsikt til å uttrykke misnøye over å bli satt på backplass. Gutta ga meg da sjenerøst sjansen som angriper. Det gikk sørgelig dårlig. Norske arbeiderklassegutter holdt et helt annet nivå enn engelske overklassegutter i Haag. Jeg ble ikke spurt siden og var ikke uenig.

Men jeg vil nevne Ronald Larsen (gutten med det store gliset midt i bildet ovenfor), sønn av vaktmesteren i Tønsberg sparebank. Ronald var ikke bare en fremragende tekniker på fotballbanen (for Tønsbergkameratene) og en stilig type med jentetekke, men også seinere norgesmester i boksing og leder i Tønsberg kameratene Boxing Club og Norges Bokseforbund. En dag satte han på meg boksehansker i en kjellergang under banken og lot meg prøve meg. Jeg ble stående rådvill og slående i hytt og pine mens Ronald varsomt varmet ørene mine. Det gikk ikke et minutt engang før han lo godmodig og stanset. En vennlig og omsorgsfull kar, som dessverre gikk bort for noen år siden.

I utlendighetstida snakket vi alltid norsk hjemme. Men etter fire år på den engelske skolen i Haag hadde jeg ved ankomst til Tønsberg lite trening i å skrive norsk. Heldigvis gikk det seg til. Til folkeskoleeksamen i sjuende klasse skrev jeg en røverfortelling om en sommerdag da jeg holdt på å bli tatt av farlige understrømninger i sjøen ved stranda i Haag. I dagene som fulgte, var jeg engstelig for at jeg kunne bli strøket fordi historien ikke var sann. Men jeg fikk S! Så det må ha vært godt jugi, og der begynte vel forfatterskapet. 😊

Etter avslutning av folkeskolen på Byfogdøkka ble det realskole i staselige Tønsberg Høyere Almenskole (THA) tvers overfor jernbanestasjonen.

Klasseforstander Løvik til venstre. Selv var jeg syk den dagen.

Så fulgte gymnasår på reallinja med Finn Mørk som klasseforstander.

Jeg står i midten bakerst.

Vi kunne nok innimellom misunne gutta i blandingsklassen 3b. Men kameratskapet i 3a var svært godt. I talen til oss da våre veier skiltes, kunne Mørk ikke huske å ha opplevd bedre klassestemning.

Skolen hadde sine stjerner. Parallelt med oss gikk Roar Grønvold …

… og to trinn over ruslet Nils-Fredrik Nilsen, seinere forfatter av den ikoniske humorboka ‘Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter’.

(60 år etter er sønnen hans Arild min gode nabo på Kringsjå i Oslo.)

Ved siden av skolelivet gikk det i venner, fotball, ishockey, tennis og sjakk. Bjørns cafeteria ved siden av jernbanestasjonen var stedet for cola og diskusjoner. Her regjerte sønn av redaktøren i Tønsberg Blad, Sverre Mitsem jr. Hans lidenskap var til enhver tid å innta det motsatte syn av samtalepartnernes og argumentere uslåelig uansett hvor håpløs sak han hadde å føre. Sverre ble siden advokat og til slutt høyesterettsdommer.

Både Nils-Fredrik og Sverre gikk bort for 20 år siden, da de var bare litt over seksti. Tar vi med Ronald, må jeg si at Tønsberg har en tendens til å miste store sønner altfor tidlig.

Solrike sommerdager i Tønsbergtida bød på båtliv med familien og sykling med venner til Ringshaug eller Karlsvikodden (og noen ganger helt til Fjærholmen, det er nesten rart å tenke på det nå), for ikke å snakke om luking på Wedel Jarlsbergs jorder, bensinfylling og vindusvasking på Essostasjonen på Kilen, innvendig slemming av skipstanker på daværende Kalnes mekaniske verksted og sjåførjobber for grønnsakgrossist B.Ø. Gundersen og baker O. Hebbe Svendsen. Sistnevnte irriterte seg over ungguttens noe egenrådige plassering av varene i bilen – som på enkelte punkter avvek fra den aldrende bakers egen vel innarbeidede løsning. Det ble stadig diskusjoner, og da jeg en dag, kanskje delvis på grunn av bare fire uker gammelt førerkort, kom i skade for å rygge på en barnevogn – heldigvis uten barn i, men likevel – tok arbeidsforholdet brått slutt. Ikke mitt stolteste øyeblikk. ☹

En vennegjeng jeg var med i da jeg var omkring 15 år, dannet fotballklubben ‘Comet’. Vi deltok i en ‘løkkecup’ som daværende Vestfold Arbeiderblad arrangerte. Førstepremien var en tur til Bergen. Vi hadde bl.a. lynvingene Terje Strand og Terje Strand Eriksen. I løpet av to-tre måneder spilte vi mot alt fra Nesbrygga til Barkåker. Sistnevnte slo vi 4-3 borte, delvis som følge av et høyt innlegg fra meg som kom ut av planlagt kurs og over keeper og i mål. Vi vant cupen og troppet forventningsfulle opp i VA’s redaksjon, bare for å få vite at det av økonomiske grunner ikke ble noe av Bergensturen likevel. Den dag i dag kan jeg kjenne på guttas skuffelse og harme og undres over løftebruddet.

Men interessen for fotball besto. Langs Grevinneveien på Presterødåsen var det en knøttliten bane der motbakker, humper og trestubber kunne by på større utfordringer enn en skarve forsvarsspiller eller to. Vi spilte der daglig og sprøytet den til og med om vinteren, slik at gutteklubben ‘Isbjørnene’, som bror min sydde lyseblå overtrekkstrøyer til, fikk et sted å more seg med puck og kølle.

Sprøytingen var en tålmodighetsprøve. Det går jo med en del vann når man skal dekke hellende og ujevn bane. Men heldigvis var dette i en tid da dugnadsånd ennå sto sterkt. En vakker dag var banen ryddet og planert, og både fotballspill om sommeren og is om vinteren steg i kvalitet.

Det er vel unødvendig å tilføye at alt dette skjedde før global temperaturstigning og ikke minst før mobiltelefonen og Youtube.

Etter russetida i 1966 tok jeg studentfagkurset, som holdt til i en gammel trebygning nesten nederst i Storgata. Vi var 15 gutter (ca) pluss heroiske Bjørg Nyhus. I klasserommet ved siden av befant ‘sekretærlinja’ seg. Der gikk det bare jenter. Sånn var det den gangen.

Sommeren 1967 dro jeg i militæret. Deretter ble det Bergen og Norges Handelshøyskole og jobb i Oslo, hvor jeg ble værende. Men jeg hadde fremdeles foreldre og venner i Tønsberg, så det ble mange besøk i årene som fulgte.

Jeg lurer alltid litt på hvor jeg egentlig er fra når folk spør. Det enkleste svaret er: Tønsberg. 😊

Familien i Tønsbergs skjærgård i 1985. Skjeggen er meg.