Til sanger Jeg lagde ned no'n
silde, alt sent i går kveld til bittelillejuleaftensbordet. For komiteen ville, man skulle lage selv, og jeg, min arme mann, som sagt så gjorde, undrende: Hvor vil nå dette ende? Jeg snittet no'n
fileter, jeg skivet et par løk, men stanset opp da spørsmål ble om
dressing. Jeg håpet på ideer, men akk, den planen
røk, mitt sinn var blankt som spede barnets
messing. Undret stadig, hvor skal dette ende? Jeg helte opp litt eddik, det var meg blitt
fortalt, og så litt sukker, nå var jeg på sporet! Men da jeg så tok reddik, i bollen ble det
galt, det var nok ikke dette muttern
gjorde. Gud, hvordan skal jeg nå dette vende? Jeg reddiksmaken dempet, med terning av
buljong, da ble jeg nødt til blandingen å koke. Det likte ikke silda, den ble straks mindre
fjong og så ut som den kom fra feil epoke. Herre Gud, hvor skal nå dette ende? Da Herren ikke svarte, til naboen jeg gikk, hun enke var og bodde i en villa. Fortvilt jeg holdt fram fatet, men hennes
brune blikk falt tungt på meg og slett ikke på silda. Herre Gud, hvor skal nå dette ende? Jeg skrapte litt og bukket, og la ut om min
sak, men sildesnakket enset enka ikke. I stedet døra lukket, hun bak meg med et
brak og skjøv meg inn i stua som en brikke. Herre Gud, hvor skal vel dette ende? Hun fristet meg med fersken, og to meloner
med, og siden bød hun endog på persille. Jeg glemte sild og eddik, for alle vet jo
det at livets beste kvinner er de ville. Herre, som hun fikk meg til å tenne! Vi lagde oss så silde, den enka der og jeg, mens fatet sto igjen uti entreen. Hun gjorde det hun ville, og jeg sa ikke
nei, den aftenen ble veldig, veldig seen. Ingen har jeg elsket over henne. Men fortsatt, dagen etter, uferdig var min
sild med frykt og beven tenkte jeg på skammen. Da husket jeg det viktigste er det som
hører til: Jeg ilte ut og kjøpte inn all drammen! Ingen sild kan likevel slå denne! |