Til første tre kapitler Hjem

Kjærlighet i Alzheimers tid

Utdrag fra ‘Gards vev’: Kapitlene 2, 30 og 41

Kapittel 2

2013

Han har alltid vært en sover. Allerede da han var 7-8 måneder gammel, ga han foreldrene fred fra åtte til sju. I barneskolealder måtte han vekkes tre ganger om morgenen. I ungdomstida var han i helgene tapt for denne verden til sola hadde begynt å dale. Som voksen var det i flere tiår ‘pang, borte!’ når han la hodet på puta i elleve-halvtolv tida. Det neste som skjedde var at vekkerklokka ringte.

Først i femtiårene fikk han behov for å stå opp om natta. Da hadde de fleste han kjente, allerede holdt på en stund. Med Gard skjedde det sporadisk i begynnelsen, så gradvis hyppigere, og etter hvert som fast rutine. Men det plaget ham ikke. For tilbake på puta var det fortsatt ‘pang, borte’.

Så opplever han en natt å måtte stå opp for annen gang. Det går en uke. Så skjer det igjen. Og så igjen. Og nå er det mere brysomt. For det er lenger ut på morgenkvisten og vanskeligere å sovne igjen. Det hjelper heller ikke at han ofte blir liggende å lure på hva dette er for noe.

Gard snakker med sin venn Fredrik, som er kirurg. ‘Det høres ut som at det foregår ting i prostataen din,’ sier Fredrik. ‘Men ta det med ro. Det kan være helt godartet. Og hvis det ikke er det, er det mest sannsynlig noe som utvikler seg veldig langsomt. Hvis legene slipper til, risikerer du å tape både det ene og det andre. Ikke minst det ene, som jeg er sikker på at også Maggi setter pris på.’

Gard ser det an. Han snakker med Maggi. Hun forstår ikke med en gang. ‘Det er kanskje alderen,’ sier hun når han forklarer nærmere. Men Gard går og lurer. En dag oppsøker han fastlegen og forklarer situasjonen. Marcello Galetti er italiener og har bilde av Marilyn Monroe på veggen ved siden av en muskelplansje. Han er full av forståelse. ‘Amore,’ sier han. ‘Molto importante!’ ‘My point exactly,’ tenker Gard.

Han forklarer at han ikke ønsker å ta en blodprøve. Det er for tidlig. Symptomene er for lette. Han vil egentlig bare ha fastlegens støtte til å ta det med ro.

‘Greit,’ sier Marcello. ‘Men jeg trenger å ta en blodprøve for å sjekke leververdiene dine.’

Gard nikker. Han har en stund tatt piller for en infeksjon. De kan ha kjedelige bivirkninger. ‘OK. Men da må du sørge for at det ikke samtidig blir utført PSA-analyse. Jeg vil ikke ha mer informasjon om prostata nå. Får jeg dårlige nyheter, kommer jeg til å bli veldig urolig selv om det ikke skulle haste med å foreta seg noe.

*

Maggi er på kjøkkenet når han kommer hjem. Bordet er dekket. Hun ser stresset ut. ‘Du sa du skulle være hjemme seinest klokka fem. Maten blir kald.’

Klokka på veggen viser kvart over fire. Han legger armene rundt henne og gir henne et kyss på munnen. ‘Det går bra. Nå er jeg her.’ Han øser opp maten i fat og setter seg.

‘Mm. Ser godt ut.’

‘Det skulle vært sånn – sånn annen potet, vet du.’

‘Søtpotet?’

‘Ja, søtpotet. Men Kjeldberg har ikke søtpotet. Jeg skulle ha vært på…på den saken vet du.’ Hun veiver med hånden.

‘Kjøpesenteret?’

‘Ja. Men det er så tungvint når jeg ikke får lov til å kjøre bil.’

‘Du kunne bare ha ringt meg, så hadde jeg gått innom.’

‘Jeg gjorde jo det. Men du svarte ikke.’

‘Det hender jeg ikke hører.’ Han tar opp mobilen og ser på telefonloggen, men finner henne ikke og legger mobilen tilbake i lomma og tar hånden hennes. ‘Åssen har dagen din ellers vært?’

‘Bra.’ Hun smiler. ‘Jeg har det jo fint, vet du. I formiddag leste jeg litt, og etter formiddagsmaten stelte jeg litt i hagen. Det var så mye ugress i bedene.’

‘Så bra.’ Han ser kjærlig på henne. Begynnende grå er hun blitt – akkurat som han. Men mens sola i alle år har fått herje fritt med huden hans, har hun hele tida visst å pleie seg. Ansiktet er mykt, og de gråblå øynene like rolige og varme som første gang han traff henne, med bare små tilløp til kråketær i krokene.

Han forteller om samtalen med fastlegen. Han er ikke helt sikker på om hun forstår måten han tenker på. ‘Er ikke dette veldig alminnelig?’ spør hun.

*

En uke seinere ligger det en konvolutt i postkassa. Den er fra Marcello. Gard åpner og finner et ark med navnet på et laboratorium øverst og så noen kolonner med tall. Nedenfor har Marcello tilføyd med penn at leververdiene er fine. Han skriver også at laboratoriet ‘ved en feil utførte også PSA-analyse. Jeg sender deg ikke resultatet, siden du sa at du foreløpig ikke ønsker å vite det. Men jeg synes det er riktig å fortelle deg at jeg har fått verdiene.’

Gard rynker pannen. Hvis verdiene er lave, hvorfor sier han det ikke bare?

Maggi sitter i stua og leser. Han slår seg ned ved siden av henne og viser henne brevet. Hun skjønner ikke noe av tallene. ‘Det er ikke så farlig. Bare les det han har skrevet for hånd.’ Hun må lese et par ganger. ‘Så mye feil legene gjør,’ sier hun. ‘Men det går nok bra.’ Hun klapper ham på hånden og går tilbake til boka.

Gard studerer henne. Det kan bli mange år alene hvis galt først skulle skje med ham. Mange år uten hans hjelp.

Den kvelden elsker han henne med en inderlighet som nesten tar pusten fra henne. ‘Det var svært,’ hvisker hun. ‘Ja,’ svarer han og holder hardt rundt henne.

Kapittel 30

2014

Gard skjærer løk mens kjøttdeigen surrer i panna. Maggi sitter på terrassen og ser i menighetsbladet. Bibelen ligger oppslått ved siden av henne. Etter en stund legger hun bladet fra seg. Hun orker ikke å lese lenge av gangen.

Det er alltid han som lager middag nå. Det begynte å gå i den retningen etter noen episoder med plater som ikke ble slått av og mat som ble svidd og gryter som kokte inn og røykvarslere som skrek iltert ut. Så kom Maggi en dag ikke tilbake fra butikken. Det gikk ikke lang tid før Gard ante uråd og tok på seg jakka og heiv seg på sykkelen. I butikken kunne unggutten i kassa bekrefte at hun hadde vært der, men det var en stund siden. Gard prøvde å forestille seg hvor det var mest sannsynlig at hun hadde gått feil, men det var vanskelig. Han satte seg på sykkelen og tråkka mot gjennomfartsveien hundre meter nedenfor, hvor han tok til høyre og så til høyre igjen og opp to kvartaler og så til høyre igjen og forbi butikken og videre inn i tverrgata og fram til den lille lunden hvor gata endte og der satt hun på en benk. ‘Å, Gard!’ utbrøt hun da hun fikk se ham og begynte å gråte. Han hoppet av sykkelen og satte seg på huk foran henne og tok hodet hennes i hendene sine og holdt ansiktet hennes inntil sitt.

Etter det gikk hun ikke lenger i butikken alene. En stund gikk de begge, men Maggi var så ubesluttsom at det ikke hadde noen hensikt. Nå pleier han å spørre henne hva hun vil ha før han går og handler, men hun kommer som regel ikke på noe, og da blir det til at han velger noe han selv liker å lage.

Etter middag setter han seg til ved laptoppen, mens Maggi legger seg på soverommet og hviler. Når hun står opp en time seinere, sitter Gard fremdeles og skriver. Hun går bort til ham og legger armene rundt ham og trykker kinnet sitt mot hans. ‘Går det bra?’ spør hun. ‘Jada,’ svarer han. ’Bare veldig langsomt.’

‘Er du kommet til meg?’

‘Bare til første gangen jeg traff deg. Det fineste gjenstår.’

Han skyver stolen tilbake og snur seg mot henne og får henne til å sette seg på fanget hans. De sitter stille og holder om hverandres. Gard stryker henne over håret.

‘I morgen kommer jeg hjem tidlig, for det er’ke noen vits i å gå på jobb igjen etter at jeg har vært på Aker.’

‘Skal du dit igjen?’

‘Ja, til MR-undersøkelse. Vi snakka om det ved middagsbordet.’

‘Gjorde vi?’

‘Ja.’ Han kysser henne på kinnet. ‘Det er’ke så farlig. Det holder at jeg husker timen.’

Hun studerer ham, ‘Er du spent?’

‘Jeg har’ke tenkt så mye på det. Men nå som det nærmer seg, er jeg litt urolig.’

Hun trykker ham til seg. ‘Du må ikke bli borte for meg.’ Nei, tenker han. Jeg må ikke det.

‘Skal vi ta fram fotografialbumene?’ spør han.

Hun nikker og reiser seg og setter seg i sofaen. Han går bort til bokhylla. Tre album på over 30 år. Ikke mye. Men han henter dem fram ofte for Maggis skyld. Og sin egen. Hvert bilde er en line han kaster ut for å trekke henne til seg.

Han tar det første albumet og setter seg ved siden av henne. Hun smiler forsiktig og lener seg inntil ham.

Det er først Maggi med nyfødte Gunnar ved brystet. Det er alle tre da de forlater klinikken. Det er Gunnar like før han lærte å gå. Han har fått en tralle til ettårs dagen som han strålende støtter seg til og dytter bortover stuegulvet.

‘Er det Gunnar?’

‘Ja. Første bursdagen hans.’

‘Er det derfor han har krone?’

‘Ja.’

Noen sider seinere er de på hytta i Tvedestrand. Furuskog, fjellrabber og skjærgård. Vannet ligger blankt og stille i sollyset. ‘Så fin sjø,’ sier hun. ‘Og …’. Hun peker. ‘Svaberg,’ sier han.

Det kommer vinterbilder. Maggi smiler med store solbriller mot fotografen. Håret hennes bølger mot kritthvit vidde. På bildet under kommer Gunnar skliende i stjerneformasjon. Siden sitter han i meisen på ryggen til Gard. Rondeslottet ruver i bakgrunnen. ‘Påske på Venabu,’ sier Gard. ‘Han var nesten to år.‘ Magge sitter stille og ser.

De har flyttet inn i rekkehuset på Kjelsås. Gard står sammen med vennene Oddvar og Leif ved grillen på terrassen. Maggi og Oddvars Anne-Lise ler mot fotografen og skåler i hver sin lette sommerkjole. Gard sier navnene til de andre. ‘Dette var før vi bygget boden.’

Gunnar kommer stolt syklende på turveien langs Akerselva med Maggi løpende ved siden av. Så har han en altfor stor ransel og trykker rektor på Kjelsås skole i hånden.

Han henter det neste albummet. Maggi ligger i en sykehusseng med et spebarn ved brystet. Gunnar står ved sengekanten og strekker ut en hånd og klapper den lille på kinnet. Maggi ser utslitt ut.

‘Er det ….?’

‘Silje.’

‘Silje.’ Maggi bøyer seg litt fram og studerer det vesle rynkete fjeset.

Gard blar til neste side. Det er et bilde av den lille på stellebordet hjemme og et annet der hun er i lysegrønn body og Gard holder henne høyt i været. På et tredje sitter Gunnar i sofaen med Silje i fanget. Maggi ser og gnir seg i øyekroken.

Gard blar videre. Foreldrene til Maggi står på trappa til huset på Refstad med Gunnar mellom seg. Gards foreldre Arne og Gudrun sitter i hver sin hagestol, stivpyntet og med 17. mai-sløyfer. På det neste bildet er Gunnar i finstas han også, men skjorta har en stor ketchupflekk. Det er ingen flere bilder av Silje. ‘Å, Gard!’ Maggi trykker seg inntil ham, og han kjenner skulderen hennes riste.

*

Silje hadde en alvorlig hjertefeil. En natt våknet hun ikke som hun pleide. Da var hun bare tre uker gammel.

Maggi sank ned i et veldig mørke. Gard var nummen av smerte, men tvang seg til å holde seg oppreist. Han tok permisjon fra jobben en måned og lot Gunnar ha korte dager i barnehagen. Foreldrene til Maggi var stadig innom. Av og til kom Arne og Sigrun og overnattet. Venninner tok med Maggi på tur langs elva opp til Stilla og Maridalsvannet. Et par av dem hadde selv småbarn. De tok dem ikke med.

Maggi kom seg langsomt og gjenopptok etter et års tid arbeidet sitt i Kampen menighet, i første omgang bare et par dager i uka. Sorgen fulgte henne som en skygge. Etter noen måneder kom dager da skyggen bleknet noen timer. Dager med glimt av lys. Dager da hun i korte stunder tenkte på noe annet. Dager da Gunnar fikk henne til å le. Netter med Gard nesten som før.

Hun var i ferd med å sovne på armen hans en slik natt da Gunnar hvisket at ‘kanskje de skulle prøve en gang til?’ Hun visste at spørsmålet ville komme og hadde gruet seg til det. Siljes hjertefeil var arvelig. Det gikk en stund før hun svarte.

‘Hva tenker du?’ spurte han.

Hun strøk ham over kinnet. ‘Jeg tør ikke. Jeg ville ikke klare det hvis det gikk galt en gang til.’

Han lukket øynene. Nei. Han trodde heller ikke det.

‘Vi har det fint vi tre,’ hvisket hun.

‘Vi tre.’ Det gjorde nesten vondt. Han hadde tenkt fem eller seks. Og Gunnar som enebarn? Det lød helt fremmed.

‘Jeg er lei for det,’ sa hun. ‘Jeg vet jeg skuffer deg veldig.’

Men han forsto for godt. ‘Nei,’ svarte han. ‘Du skuffer meg ikke. Det er ikke din skyld, og du er det viktigste av alt for meg. Men jeg lurer litt på hvorfor Vår Herre har latt dette skje med oss.’

Hun la en hånd over munnen hans. ‘Du må ikke snakke sånn.’

Nei, han måtte ikke det. Han tok hånden hennes og tredde fingrene sine mellom hennes. ‘Be for oss,’ sa han stille. ‘Be for oss og Gunnar.’

*

Det er uendelig lenge siden. Men det er også i går. Hver gang de kommer til sidene med Silje, kommer tårene hennes. Hver gang han blar videre, kommer gråten. Det er vondt for henne å se veslejenta. Det er enda verre å se at hun er borte.

Han vet det gjør vondt. Likevel fortsetter han å ta henne dit. Han tror det er en hjelp for henne, og utvilsomt er det en trøst for ham selv. Avstanden mellom dem opphører, sløret som hviler over henne blir borte, og hun trekkes helt tilbake til det dypeste de har sammen. En kort stund blir hun så nær ham og så fullstendig seg selv som hun en gang alltid var.

Han blar videre. På venstre side står han utenfor Tinghuset i svart advokatkappe og smiler stort med tommelen opp. På høyre side står Maggi utenfor Kampen kirke i prestekjole med en bukett prestekrager i hånden.

‘Er det deg?’ spør hun.

‘Ja. Det var du som tok bildet.’

‘Og de blomstene…?’

‘Prestekrager. Ti stykker. Gunnar plukket dem. Til sammen elleve på bildet.’

‘Elleve?’

‘Det er én på kjolen din også.’

‘Åh?’ Hun rynker pannen.

Han peker.

‘Åja.’ Men hun forstår visst ikke.

Det er bilder av Gunnar i grønn keepertrøye på Kjelsåsbanen, Maggi på campingstol på sidelinja, alle besteforeldrene i hagen på konfirmasjonsdagen, Maggi og Gunnar solbrune på en strand på Sicilia, Gard på en stige mens han beiser en vegg, Gunnar med russelue og en pils i hånden, Gunnar med Wenche i bryllupsvals på Folkets hus i Myrerveien, Erling i Gunnars armer, Erling på trehjulsykkel. Maggi sitter stille mens Gard blar. Av og til bøyer hus seg fram. Stadig spør hun om navn.

De kommer til det siste bildet. Maggi sitter på verandaen og ser alvorlig inn i kameraet. Gard studerer bildet nok en gang. Men hun er bare alvorlig. Han har ikke klart å fange noe mer.

Han legger fra seg albummet på stuebordet og blir sittende å holde rundt henne.

Kapittel 41

2015

Gunnar er innom og har med seg Erling. Gard setter seg opp i sofaen når de kommer. Sønnen ser alvorlig på ham. ‘Hvordan er det med deg i dag?’ Gard smiler skjevt. ‘Ikke så bra. Jeg har stort sett ligget i ettermiddag.’

‘Får du til å skrive?’

Gard rister på hodet. ‘Jeg mangler overskudd. Er for sliten.’ Han strekker seg etter et pillebrett på stuebordet. ‘Gidder du å hente et glass vann til meg? Jeg tror jeg må ta en til av disse her.’

Gunnar henter et glass vann. ‘Hvor langt er du kommet, da?’

‘Til deg.’ Gard svelger pillen. ‘Jeg tror jeg stanser der. Du får fortsette du.’

Maggi sitter i en lenestol ved vinduet og ser rett framfor seg. Gunnar trekker en stol bort til henne og setter seg og tar hånden hennes. Hun snur seg og ser på ham og ser ut som om hun anstrenger seg for å komme på noe. ‘Er det deg?’ spør hun. Gunnar nikker og stryker henne på kinnet.

Gard ber Erling hente sjakkspillet på skrivebordet og lar ham stille opp brikkene. Han har lært det nå. Flytte riktig kan han også. Bare lang rokade trøbler han litt med. Erling har hvit som alltid. Han flytter fram en tårnbonde et skritt. Gard gjør det samme med tårnbonden på den andre siden. Det utvikler seg til et blodbad. Snart er det bare to konger igjen på brettet.

‘Uavgjort,’ sier Gard.

‘Pappa, jeg klarte uavgjort,’ roper Erling.

‘Bra, Erling,’ sier Gunnar.

‘Husker du hva uavgjort heter i sjakk?’ spør Gard.

‘Remis,’ roper Erling.

‘Neste gang vinner du,’ sier Gard.

Etter at de har gått, hjelper Gard Maggi opp av stolen og tar henne med seg ut på verandaen. Hjemmesykepleieren var der tidligere på dagen og tilberedte en gryterett. Gard dekker bordet og serverer maten.  Maggi spiser ikke stort. Han nøder henne, men det hjelper lite.

Etter en stund rydder han av og setter på kaffe og tar en bok og setter seg ved siden av henne.

‘Skriver du bok?’ spør hun.

‘Jeg er ferdig. Orker ikke å skrive mer.’

‘Hva …..’ Hun famler etter et ord.

‘Hva den handler om?’ Hun ser på ham og rynker pannen og nikker forsiktig.

Han stryker henne over kinnet. ‘Om oss.’

Det har regnet tidligere i uka, og plenen begynner å bli grønn. En gråtrost hopper bortover gresset og stanser og legger hodet på skakke. Men marken under føttene dens ligger helt stille, og trosten hopper videre. Maggi følger den med et fjernt blikk. Han lurer på hva hun tenker.

‘Hva skriver du?’

‘Om hvordan vi holder hverandre.’

Det blir taust igjen. Trosten er tilbake. Marken er like stille.

‘Jeg forstår ikke.’

Sola har gått ned bak nabohuset. Gard ser på klokka og reiser seg. ‘Jeg kan vise deg.’ Han tar en serviett og tørker bort en smule i munnviken hennes og rekker henne en hånd. ‘Kom.’

På badet hjelper han henne av med klærne og setter på vannet i dusjen og sjekker nøye at det ikke er for varmt og ikke for kaldt og geleider henne inn under vannstrålene og får henne til å holde i håndtakene på sideveggene. Han kler av seg selv og går inn ved siden av henne og tar shampoo i det våte håret hennes og gnir og masserer lenge. Han får henne til å legge hodet bakover og lukke øynene mens han holder dusjhodet i hånden og skyller håret hennes varsomt. Det er kortere nå enn det en gang var og har begynnende striper av grått. Men følelsen av lin er den samme. Han tar håndsåpe på hendene og fører dem over nakken og skuldrene hennes og under armene og nedover ryggen og rundt brystene og takker Skaperen nok en gang for at ammingen fòr så pent med henne og fortsetter forbi navlen og over magens velving og videre ned og over myke krøller uten å stanse før knær og haser er passert og han sitter på huk og ber henne løfte en fot av gangen og vasker føttene hennes. Det gjør vondt, men han holder ut. Han reiser seg opp og tar hånddusjen og skyller hele henne. Hadde det vært for et par måneder siden, ville han nå kanskje ha fått henne til å sette seg på den høye krakken i hjørnet og varsomt strøket og vekket henne og holdt rundt henne og trykket en våt munn mot hennes og kommet til henne mens varmt vann fortsatte å renne mykt og stille over dem begge.  Men han har ikke kreftene lenger, og smertene blir for sterke. I stedet tar han et stort håndkle og tørker henne fra topp til tå og tar henne i hånden og leier henne inn på soveværelset.

Den gamle båndopptakeren står på kommoden. Han spoler tilbake til det vanlige stedet. Kim Larsen kommer på: Med forlov, fru Sauterne / Vil De danse lidt for mig? For jeg vil - ja, jeg vil så gerne / De må ikke sige nej. Hun smiler. Hun gjør alltid det når han spiller denne sangen for henne - eller om det er Papirklips eller Natten er blid eller Om lidt blir her stille. Kjær musikk fra deres tidlige år. Minner langt der inne med sterkere overlevelsesevne enn det meste annet.

Han legger seg ved siden av henne i  dobbelsengen. Hun ser oppmerksomt på ham nå. Det er så mye hun ikke lenger husker og forstår. Men dette - dette – kjenner hun igjen: Melodiene fra båndopptakeren, ham naken ved siden av seg, de langsomme strøkene over ryggen, munnen som nipper lekent til underleppen hennes, kyssene på øyelokkene, de forsiktige berøringene av brystene.  Det kommer et glimt i de gråblå, et lys og en varme han husker fra aller første gang han så henne i en blå morgenkjole og svarte filttøfler i en døråpning på Hammersborg for snart førti år siden, og når hun trykker ham inntil seg og hvisker ‘Å, Gard!’, kjenner han intens glede og takknemlighet for at det ennå er mulig å nå inn til henne.

Kapittel 42 (avslutning)

*

Til tre første kapitler Hjem

Gards vev. Bookea forlag 2024. 307 sider. Kr 198 hos Ark og Norli. Kr 179 på https://Ebok.no. Rabatt på papirutgaven ved direktebestilling på eriknord1948@gmail.com eller sms 95753201.

Tegning av Gustav Vigeland