Nå har vi prøvd oss sjølve på Bislets rød tartan.

For Emil og hu Wilma vi løp som bare fan.

Nå sett vi oss og kvile og puste på ei stund

imens vi stille spør oss hvorfor gjor' vi det i grunn?

Ja, noen hadde slanka seg, og noen hadde trent,

og noen skulle sette pers - slik var det iallfall ment.

Men ingen hadde unngått å bli eldre med et år,

det merktes snart i leggene, i brøstet og i lår.

Og til med småfete menn de løp i flere da'r.

Og alle vi som sitter her vi veit godt hvem det var.

Flerfoldig hundre kilo de tilsammen slepte på.

Da moroa var over femti att på Bislet lå.

Og selv om det var noen som løp helt fenomenalt,

som Petter på de åtte og Andreas sånn totalt,

så kommer vi'kke utenom i neste lille vers

å minnes alle de som stadig satte baklengs pers.

Ta Gunnar, for eksempel, en gang ganske suveren,

han sleit nå for å løpe femmer'n under tjueen,

og Jan M. sin tilbakegang den tar visst aldri slutt:

historisk er hans femtenhundre på drøyt seks minutt.

Slik fortsette vi kunne for det var slett ikke få

som etter sine fjorårstider lett nostalgisk så.

Men hvorfor skal vi dvele ved at Ivar, Leif og Baard

nå langsomt, ubønnhørlig inn i alderdommen går?

Nå har vi vaska kroppen og pusta ut en stund,

og Minneløpet firognitti er et minne kun.

Vi sett oss tett med glassa og skåler stille for

den tida som nå skiller oss fra slitet neste år.

Men enda mer vi føler når vi hever våre øl:

En gamlings stille glede over gutten i seg sjøl.

Erik Nord