Jeg lagde ned no'n silde, alt sent i går kveld

til bittelillejuleaftensbordet.

For komiteen ville, man skulle lage selv,

og jeg, min arme mann, som sagt så gjorde,

undrende: Hvor vil nå dette ende?

Jeg snittet no'n fileter, jeg skivet et par løk,

men stanset opp da spørsmål ble om dressing.

Jeg håpet på ideer, men akk, den planen røk,

mitt sinn var blankt som spede barnets messing.

Undret stadig, hvor skal dette ende?

Jeg helte opp litt eddik, det var meg blitt fortalt,

og så litt sukker, nå var jeg på sporet!

Men da jeg så tok reddik, i bollen ble det galt,

det var nok ikke dette muttern gjorde.

Gud, hvordan skal jeg nå dette vende?

Jeg reddiksmaken dempet, med terning av buljong,

da ble jeg nødt til blandingen å koke.

Det likte ikke silda, den ble straks mindre fjong

og så ut som den kom fra feil epoke.

Herre Gud, hvor skal nå dette ende?

Da Herren ikke svarte, til naboen jeg gikk,

hun enke var og bodde i en villa.

Fortvilt jeg holdt fram fatet, men hennes brune blikk

falt tungt på meg og slett ikke på silda.

Herre Gud, hvor skal nå dette ende?

Jeg skrapte litt og bukket, og la ut om min sak,

men sildesnakket enset enka ikke.

I stedet døra lukket, hun bak meg med et brak

og skjøv meg inn i stua som en brikke.

Herre Gud, hvor skal vel dette ende?

Hun fristet meg med fersken, og to meloner med,

og siden bød hun endog på persille.

Jeg glemte sild og eddik, for alle vet jo det

at livets beste kvinner er de ville.

Herre, som hun fikk meg til å tenne!

Vi lagde oss så silde, den enka der og jeg,

mens fatet sto igjen uti entreen.

Hun gjorde det hun ville, og jeg sa ikke nei,

den aftenen ble veldig, veldig seen.

Ingen har jeg elsket over henne.

Men fortsatt, dagen etter, uferdig var min sild

med frykt og beven tenkte jeg på skammen.

Da husket jeg det viktigste er det som hører til:

Jeg ilte ut og kjøpte inn all drammen!

Ingen sild kan likevel slå denne!

Erik Nord