Til åpningssiden: https://www.eriknord.no

Røykeloven: Uriktig om lave nivåer av passiv røyking

Dagbladet, jan 2003

av dr.philos Erik Nord, helsetjenesteforsker, Oslo

Vi vet fra historien at når myndigheter utøver autoritær politikk, er deres omgang med sannheten ofte lemfeldig. Helseministerens proposisjon om totalforbud mot røyking på alle serveringssteder av enhver art er et moderne eksempel.

Før jeg fortsetter, nevner jeg at jeg selv er av-og-til røyker. Jeg støtter arbeidet for å begrense aktiv røyking og verne mennesker mot passiv røyking. Det er totalforbudet jeg finner urimelig.

På norske kaféer og restauranter med god soneinndeling og ventilasjon er mengden av tobakksrøyk ca. 1-5 mikrogram (milliontedels gram) nikotin per kubikkmeter luft. Svært få mennesker sjeneres ved et så lavt nivå. Servitører på slike steder utsettes for passiv røyking tilsvarende det å røyke en sigarett ca. hver fjerde dag. I proposisjonen finnes ingen dokumentasjon for at så lite røyking er skadelig.

En rekke studier viser høyere forekomst av bl.a. lungekreft og hjerteinfarkt hos personer som er utsatt for passiv røyking enn hos personer som i liten grad er det. Det er liten grunn til å betvile at det her er en årsakssammenheng. Men det er vanskelig i slike studier å kontrollere fullt ut for andre forskjeller mellom de som er utsatt for passiv røyking og de som ikke er det, herunder forskjeller i egen røyking. Mange epidemiologer er derfor tilbakeholdne med å angi styrken av sammenhengen mellom passiv røyking og sykdom. Proposisjonen underslår slik faglig usikkerhet. Den refererer bl.a. en artikkel i det prestisjetunge New England Journal of Medicine i 1999, der forfatterne ut fra granskning av atten enkeltstudier mente å kunne fastslå en klar effekt av passiv røyking på hjerteinfarkt. Proposisjonen nevner ikke at artikkelen ble kritisert av en lederskribent i det samme nummeret av tidsskriftet, med følgende avslutning: ’Jeg beklager å måtte konkludere at vi ennå ikke vet med nøyaktighet hvor mye eller for den saks skyld hvorvidt (min utheving) passiv røyking øker risikoen for hjertesykdom’.

Det er vanskelig å anslå effektene på lave nivåer av passiv røyking utfra observasjoner på høyere nivåer. Proposisjonen hever seg over dette problemet. Anslått risiko ved å arbeide i 20 mikrogram nikotin per kubikkmeter luft er brukt til å beregne risikoen – uten usikkerhetsmargin! - ved 1 mikrogram per kubikkmeter - ganske enkelt ved å anta proporsjonalitet mellom røykmengde og helserisiko. Det er ikke dokumentasjon for denne antakelsen. Den er heller ikke opplagt rimelig. Med mange ting (kaffe, fett, rødvin) må man over visse terskerverdier før adferden blir helseskadelig. Dette gjelder særlig når virkninger er svake og melder seg svært seint i livet, ettersom det da er så mange andre ting man risikerer å dø av først likevel. M.a.o: Selv om moderat passiv røyking skulle være dokumentert helseskadelig, kan det godt hende at beskjeden passiv røyking er helt uskadelig – akkurat som røyking av en sigarett hver fjerde dag formodentlig er det.

Men helseministerens informasjon til Stortinget er en annen. På side 22 i proposisjonen heter det: ’Det foreligger i dag dokumentasjon på at relativt beskjedne mengder tobakksrøyk i et lokale vil ha en negativ helsemessig påvirkning’. Påstanden er uriktig og villedende.

Det er videre et spørsmål om hvor alvorlig man skal se på eventuelle bittesmå risikoøkninger. Anta for eksempel at en servitør i 45 år arbeider i luft som i gjennomsnitt inneholder 5 mikrogram nikotin per kubikkmeter. Helseministeren mener et slikt scenario er uakseptabelt. Men proposisjonens egne anslag - som altså er svært spekulative - kan omregnes til at 5 mikrogram/m3 i 45 år på heltid øker risikoen for å dø av hjerteinfarkt eller lungekreft i 70-årsalderen fra ca. 22 til 22,5 prosent. Ønsker vi et samfunn der alle er så helsefikserte at så små forskjeller blir betydningsfulle og styrende for helsepolitikken?

Proposisjonens misvisende påstander om beskjeden passiv røyking er spesielt alvorlige sett i sammenheng med dens tilbakeholdelse av informasjon på et annet punkt. Kapittel 3 refererer fra en uavhengig rapport utarbeidet for helsedepartementet om hvordan de nåværende forskriftene om røykfrie soner etterleves. Rapporten konkluderer bl.a. med at ’i spisesteder følges reglene stort sett bra. .. I drikke- og dansesteder forekommer derimot forskriftsbrudd ofte.’ (s.27). På proposisjonens side 22 er dette blitt til: ’Erfaringer, blant annet fra evalueringsrapporter, viser at soneinndelinger i liten grad fungerer i praksis, spesielt gjelder dette drikke- og dansesteder der publikum beveger seg rundt i lokalet’. For spisesteders del er dette direkte å holde tilbake informasjon for Stortinget.

I sum mener jeg det vil være uriktig å gå til et så drastisk skritt som totalforbud mot røyking på alle serveringssteder når (a) erfaringene med dagens soneordninger på spisesteder er ganske gode og (b) lave eksponeringer for tobakksrøyk i lufta verken sjenerer servitører eller synes å gi nevneverdig helserisiko. En god prøveordning kunne være å la serveringssteder være røykfrie inntil de eventuelt har dokumentert akseptable sone- og ventilasjonsforhold, hvoretter dispensasjon til røyking i røykesoner gis etter søknad. Arbeidstilsynet går prinsipalt inn for totalforbud, men sier i sin høringsuttalelse at også en dispensasjonsordning vil være forsvarlig. Noen bedrifter vil ha lettere enn andre for å imøtekomme de krav som settes, men dette er ikke noe nytt i miljøvernlovgivning.

I tillegg mener jeg at når arbeidervern er motivet, vil det uansett være ulogisk å forby røyking på små serveringssteder hvor bare eiere serverer, spesielt hvis de har en nedre aldersgrense som utelukker ungdom.

Til slutt: Det er påfallende lite debatt om røykelovforslaget i radio, TV og aviser. Det har formodentlig å gjøre med røykingens politiske ukorrekthet i mange miljøer. Men vi må ikke la krav til sannhet og redelighet forfalle. I sin høringsuttalelse til proposisjonen skrev SINTEF-energiforskning bl.a.: ’Det som er skrevet om ventilasjon i høringsnotatet inneholder så mange feil og mangler, og er så tendensiøst, at vi har vanskelig for å ta det seriøst.’ Det er altså flere som mener at proposisjonen ikke holder mål faglig. Helseministeren må ta ansvaret. Men ansvaret går også lenger ned. Proposisjonen kunne neppe ha blitt som den er blitt om det ikke var for at en del ansatte i den sentrale helseforvaltning har en tendens til å sette seg utover sitt faglige mandat og bli politiske aktører. Forvaltningen bør selv ta et oppgjør med denne rolleblandingen.