Til åpningssiden: https://www.eriknord.no

Politisk styrt forskning i røykesaken Aftenposten 23.1.03

av dr.philos. Erik Nord, Oslo

Elleve professorer skrev 19. januar at helseskadene ved passiv røyking må vurderes påny av en uavhengig ekspertkomité. Erik Dybings og Tore Sanners motstand mot dette (21.1.) har følgende forhistorie:

Høsten 2001 ble den sentrale helseforvaltning omorganisert. Folkehelsa hadde en seksjon med spisskompetanse i oppsummering av medisinsk forskning. Sosial- og helsedirektoratet klarte å sikre seg dette forskningsmiljøet på tross av motstand fra mange som fryktet at forskning plassert i direktoratet kunne miste nødvendig uavhengighet. Miljøet utgjør nå en tung forskningsenhet for ’kunnskapshåndtering’ i direktoratet.

Da helsedepartementet våren 2002 ba direktoratet skaffe materiale om passiv røyking til røykelovforslaget, visste direktør Bjørn-Inge Larsen formodentlig at ledelsen i enheten for kunnskapshåndtering ikke syntes evidensen om helseskader ved passiv røyking var overbevisende. Han valgte i hvert fall ikke å bruke den høykompetente forskningsenheten han selv hadde. I stedet ga han oppdraget til Erik Dybing og Tore Sanner, hvis reservasjonsløse standpunkter mot tobakk han kjente til og kunne være trygg på.

Dybings og Sanners rapport ble ikke en gang sendt til kritisk gjennomlesing i enheten for kunnskapshåndtering. Rapporten er med noen få forenklinger limt direkte inn i departementets proposisjon.

Til Dagbladet uttalte Larsen 13. januar: ’Jeg finner ingen diskvalifiserende momenter som skulle tilsi at vi skulle valgt noen andre. Rapporten (til Dybing/Sanner) ble også kvalitetssikret av oss da den var ferdig’. Larsen uttalte seg her villedende og mot bedre vitende.

Departementet sendte utkast til proposisjon på høring i september. En av de høringsinstansene som hadde best forutsetninger for å bedømme proposisjonens faglige del var Nasjonalt folkehelseinstitutt, hvor det er en egen, tung divisjon for epidemiologi (forskning om årsaker til sykdom). Men instituttets høringsuttalelse ble skrevet av direktøren for divisjon for miljømedisin – professor Erik Dybing. Uttalelsen ga ikke uventet helhjertet støtte til proposisjonen.

Saksbehandlingen på Nasjonalt folkehelseinstitutt er blitt diskutert i ettertid og vil neppe bli gjentatt. I lys av dette er det forbausende at Dybing i sitt innlegg i Aftenposten 21. januar ikke nøyer seg med saksargumentasjon, men også ser det som sin oppgave å gå mot forslaget om en ny, uavhengig vurdering av helseskadene ved passiv røyking.

I denne historien er ministerens eget ansvar stort. Han visste at han sendte ut et partsinnlegg på høring. Han må også ha visst hvem som skrev Folkehelseinstituttets høringsuttalelse. Likevel lar han sin politiske rådgiver skrive i Dagbladet 12. januar at ’det faglige grunnlaget for proposisjonen har vært på bred høring uten at det har kommet noen innvendinger fra helsefaglige miljøer’. Hva slags sannhet er dette?

Det hører med til historien at da den endelige proposisjonen ble utformet, ble kapittel 2 kalt ’Kunnskapsstatus om passiv røyking’, og referansen til Dybing og Sanner ble sløyfet.

Det er behov for en uavhengig vurdering, spesielt vedrørende lave nivåer av passiv røyking. De kildene Dybing og Sanner viser til, uttaler seg ikke om dette. Det er uriktig når proposisjonen sier at også lave nivåer er dokumentert skadelige. Geir Stene-Larsens henvisning til virkningsmekanismer i Aftenposten 22. januar endrer ikke på dette. Uriktigheten er i tråd med skjevheten i hele saksbehandlingen. Saken er forskningspolitisk bekymringsfull.