Tilbake til åpningssiden: https://www.eriknord.no

Røykeloven: Fortielser, usannheter og alternative løsninger

av Erik Nord

Det er behov for å redusere aktiv røyking og verne mennesker mot passiv røyking. Men helseministeren går unødvendig langt og oppfyller ikke sin informasjonsplikt når han foreslår forbud mot røyking på alle serveringssteder for å verne servitører mot helseskader.

I denne saken er det to parter med legitime interesser. Det er servitører og ikke-røykende gjester på den ene side og røykere av ulike slag på den annen. I proposisjonen står det ikke et ord om hvem røykerne er, hvor stor andel de utgjør av gjestene på serveringssteder og hva røyken betyr for dem i form av tapt hygge og nytelse og – for noen – nødvendig hvile. Det er utillatelig ensidig saksframstilling.

Interessant nok forekom det et lite avsnitt om ’Røykevaner i Norge’ i utkastet til proposisjon som ble sendt på høring. Der framgikk det bl.a. at røyking er langt mer vanlig i lavutdanningsgrupper enn i høyutdanningsgrupper. Totalforbudsforslaget kan altså sees som et klart tilfelle av ’klassejuss’: Velutdannede ikke-røykere i hovedstaden foreslår noe som primært går utover alminnelige kvinner og menn over det ganske land.

I proposisjonen har helseministeren latt to professorer som er kjent som ihuga røykemotstandere gjøre opp status over vår kunnskap om helseskadene ved passiv røyking. Forskningsresultater på dette området er svært unøyaktige. Bedømmingen vil avhenge av øynene som ser. All vanlig praksis tilsier at man da utpeker et ekspertpanel, bestående av flere personer med ulikt ståsted, til å foreta bedømmingen. Men helseministeren valgte to ihuga røykemotstandere. I proposisjonen sies det ikke et ord om dette.

Som man roper i skogen får man svar. På grunnlag av de to professorenes rapport forteller helseministeren Stortinget at ’det foreligger i dag dokumentasjon på at relativt beskjedne mengder tobakksrøyk i et lokale vil ha en negativ helsemessig påvirkning’. Denne påstanden brukes for å begrunne et totalforbud framfor mindre drastiske løsninger. Men bruker man proposisjonens egne tall kan man anslå følgende: På norske kaféer og restauranter med god soneinndeling og ventilasjon er mengden av tobakksrøyk ca. 1-5 mikrogram (milliontedels gram) nikotin per kubikkmeter luft. Svært få mennesker sjeneres ved et så lavt nivå. Servitører på slike steder utsettes for passiv røyking tilsvarende det å røyke en sigarett ca. hver fjerde dag. Det virker ikke umiddelbart særlig farlig, og det finnes i hvert fall ikke vitenskapelig dokumentasjon for at et så beskjedent røykinntak skulle gi helseskader, verken på kort eller lang sikt. Hvorfor snakker ministeren usant?

Arbeidstilsynet støtter helseministerens forslag, som jo på en ’enkel’ måte løser et arbeidsmiljøproblem fullstendig. Men tilsynet har formodentlig sett at det kan være flere legitime interesser å ta hensyn til enn servitørenes. I sin høringsuttalelse til proposisjonen åpnet tilsynet for at kommunene skulle ha hjemmel til å gi dispensasjon til steder som kan godtgjøre at de har etablert en ordning som sikrer et tilfredsstillende tilbud for ikke-røykere og ansatte. Røykeproposisjonen refererer mange høringsuttalelser, men har helt utelatt denne. Hvorfor?

Helseministeren vil sikre at servitører får sine rettigheter etter arbeidsmiljøloven innfridd. Det er greit. På den annen side tar arbeidsmiljøloven ikke sikte på å beskytte eiere. Om to kompanjonger velger å tillate røyking på et sted hvor de selv serverer, er det altså ikke noe arbeidsmiljøloven i utgangspunktet er ment å regulere. Hvorfor erkjenner ikke helseministeren dette? Er det fordi hans egentlige ærend ikke er å beskytte servitører, men å gjøre det vanskeligere for folk å finne et sted å røyke?

Proposisjonen refererer fra en uavhengig rapport utarbeidet for helsedepartementet om hvordan de nåværende forskriftene om røykfrie soner etterleves. Rapporten konkluderer bl.a. med at ’i spisesteder følges reglene stort sett bra. .. I drikke- og dansesteder forekommer derimot forskriftsbrudd ofte.’ (s.27). På proposisjonens side 22 er dette blitt til: ’Erfaringer, blant annet fra evalueringsrapporter, viser at soneinndelinger i liten grad fungerer i praksis, spesielt gjelder dette drikke- og dansesteder der publikum beveger seg rundt i lokalet’. Hvorfor underslår helseministeren den positive opplysningen om spisesteder? Hvorfor viderebringer han ikke at ’de sanksjonsmidler som finnes i dag, er ganske effektive når de tas i bruk.’ (rapportens side 27)?

Helseministeren er også opptatt av at serveringssteder er røykearenaer for ungdom. Hvorfor diskuterer han ikke da muligheten av å innføre røykeforbud på danse- og drikkesteder hvor ungdom under for eksempel 20 år har adgang, og hvor forskrifter respekteres lite, uten dermed helt å forby røyking andre steder?

Helseministeren viser til at de fleste høringsinstanser støtter forslaget om totalforbud. Han lar være å fortelle at bortimot to tredjedeler av befolkningen er i mot totalforbud. Men det er riktig at de ikke var høringsinstanser.